Intervju

Fem favorittomslag med Mastodon: – Jeg måtte skjule det for foreldrene mine

Mastodon-gitarist Bill Kelliher snakker om antireligiøse budskap og bildene som skremte ham som 15-åring.

– Da jeg var tenåring, pleide jeg å gå til platebutikken og stå og sjekke albumomslagene. Ofte valgte man albumet med det kuleste coveret, uten å vite hva slags musikk det var. Jeg har alltid tenkt at ånden i musikken og omslaget skal fungere sammen, og at omslaget skal reflektere det som er på innsiden. Det er mange band som lager veldig bra musikk, men som ikke har de beste omslagene. Jeg tenker: Hvorfor bruker du ikke tid på det? Med Mastodon gjør vi en stor innsats med musikken, men også albumcoverne våre.

Hvor mye har du hatt å si om omslagene til Mastodon?

– Ikke mye. Vår trommis Brann har ofte en visjon fordi han skriver de fleste tekstene. Og når Paul Romano, som har laget de fleste coverene våre, er med, tolker han det i form av kunst. Noen ganger har jeg sett på greiene og kommet med et lite forslag, men jeg pleier å overlate det til dem. Once More ‘Round The Sun er virkelig vill og gal. Du kan brette det ut i fire paneler og fargene... den merkelige skapningen på det... Jeg vet ikke hvor mye akkurat det omslaget er knyttet til tekstene. Det er ikke Paul som har gjort det, det samme gjelder The Hunter. Det var en gal treskulptur av et monster jeg hadde i huset mitt. Den er veldig unik.

Mens Remission, med den brennende hesten, det er et veldig klassisk kunstverk. Og Leviathan, hvis du bretter ut hele coveret, forteller det historien til alle sangene. Det er et slags sjømonster i det ene hjørnet, en megalodon i et annet, og jakten på den hvite hvalen i midten. Det er noen indiske bjeller rundt hvalens hals som betyr noe spesielt i hinduistisk kultur og religion. Paul er ekstremt dyptgående og nøye når det kommer til albumomslag, og de gangene vi velger ham vet vi at det blir veldig episk og med mange lag. Jeg elsker det.

Har du en favoritt blant albumomslagene deres?

– Det må isåfall være Crack The Skye. Det er noe med det som er veldig sært og sprøtt, med mye dybde og mange lag. Den er nesten tredimensjonal. Du har de to mennene, den russiske bjørnen... det er alle slags historier i den.

BILL KELLIHERS FEM FAVORITTOMSLAG

Slayer - Reign In Blood

– Fuck, dette er vanskelig. Men jeg må nevne dette her. Det er et jævla fantastisk cover. Første gang jeg så det skremte det av meg. Det er så jævla ondskapsfullt med alle de døde kroppene på hauger. Det ser bare helt sprøtt ut. Jeg var 15 da det kom ut.

Neurosis - Times Of Grace

- Et skikkelig kult cover. Det er veldig tribal-aktig og reflekterer at det finnes noe rart og tungt på innsiden.

The Beatles - Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band

– Jeg liker The Beatles veldig godt og de har kule albumomslag. Min far hadde dette, tror jeg. Jeg husker at jeg som barn stirret lenge på det, på alle karakterene og ansiktene. Jeg husker spesielt Helan og Halvan.

King Crimson - In The Court Of The Crimson King

– Rush's A Farewell To Kings er veldig kult, men jeg har et annen progrock-cover over det. Da jeg var 16-17, hadde jeg en kjæreste som var mye eldre enn meg, og hun var veldig interessert i progrock og King Crimson. In The Court Of The Crimson King er definitivt et veldig kult cover, med det ansiktet. Han er nok veldig redd, haha.

Dead Kennedys - In God We Trust, Inc.

– Du har Jesus på korset og det er dollarsedler i bakgrunnen. Jeg pleide å være veldig fascinert av det. Da jeg var 15-16 hadde jeg akkurat hørt punkrock for første gang og de solgte det ikke på platebutikken engang. Det var for rart, for kontroversielt. Men vi pleide å reise til Boston på ferie, og der var det en platebutikk med mer obskure ting. De hadde en punk-seksjon. Fucking hell, tenkte jeg, og begynte å bla i alt sammen og fant denne plata. Jeg måtte skjule det for foreldrene mine, for jeg ville ikke at de skulle vite jeg hadde det. Det coveret var så sykt... jeg opplevde det som antireligiøst, og det var det. De har mange skrudde albumomslag.

ANNONCE