BIG DICK IS BACK IN TOWN

Goldenboy (,og litt badboy)

Cezinando trenger ingen introduksjon etter at han over det siste tiåret har etablert seg som et av landets mest habile rappere. Vel, ikke bare er han rapper, - han er også scenekunstner, forfatter, poet og cutting edge tigerstad fashionista - slæsj hele hipster-Norges avantgarde it-boy. Det er ingen som lenger kan gjøre norsk pop-musikk på bokmål uten å bære et spor av "Cez" i sounden sin etter at han stadig har bygget opp et arsenal av nostalgiske ballader med musikalske ringvirkninger av episke proposjoner.

Mødre, brødre og bransjen har alle tatt han inn i varmen - tilsynelatende upåvirket av en noenlunde nylig dom basert på tyveri av møbler. Det virker som at konsensus er at han etter noen rampestreker har etablert seg som en aldri så liten badboy også, og at det bare har bidratt med et interessant kapittel til hans kunstneriske heltehistorie. 

Denne lørdagskvelden spiller han på den norske operaen. Jeg føler meg godt plassert i sete-møblementet i midten av salen på den nederste balkongen (BESTE PLASSEN!), hvor jeg foran meg skuer utover en forventningsfull sal full av alle type mennesker fra alle aldersgrupper. Kristoffer er hele Norges (men kanskje spesielt Oslos) goldenboy. 

Rekordhøy jubel i hovedsalen

Dette er første konserten til Kristoffer siden han i Juni slapp sitt sjette studioalbum, Sprengkulde, som dessverre ble sluppet under GAFFAS dvaletid. Jaja. Hadde vel trolig gitt det fem eller seks, iallfall - så det er etablert. Albumet er spekket med friske hardstyle/techno-elementer som skriker etter å bli spilt live - og publikummet er som en flokk utsultede ulver, desperate etter å omsider kunne synge med på nytt og gammelt fra flokkens alfa. Når han kommer på scenen til overdøvende jubel så går det ikke mange sekunder før han passende kicker off med førstelåten fra nyalbumet: "Autostrada (Zen)".

 

Høytideligheten er til å kjenne på. 20 sekunder inn og folk mister det helt. Den langstrakte profeten er ikledd skinnyjeans (drastisk!) og en alt for kort gjennomsiktig rød genser. Med en kropp bestående av 80% tynne lange ben er det hei og hopp fra scenekant til scenekant. Vi sitter, men stemningen er tydelig oppreist. Jubelen lar seg ikke avbryte når han kronologisk hitter med Sprengkuldes andrelåt: "Sure Druer". Dette er en låt som får frem hans beste sider som en oppe-og-nikker sanger og poet, og tonene klinger like pent live som de gjør albumet. Når sangen er ferdig faller et teppe på scenen og eksponerer bandet hans som er plantet på bakre midten av scenen i en sirkulær oppstilling med instrumenter og duppeditter som en liten Blue Man Group

Det må tas pauser fra skriving på mobilen underveis for å nyte hva som skjer foran meg. For eksempel på "Krokkodilletårer" fra forrigeplata Et godt stup i et grunt vann så må jeg skrike med for full hals til JEG VILLE PRØVE NOE DUMT, FOR Å FØLE NOE STORT eller ...FOR DE GODE GÅR FØRST MEN LEGENDER LEVER EVIIIG ("Spøkelser"). Det skifter stadig mellom kaos bråkete hoiing/klapping og en intens respektfull stillhet mot roligere partier mot slutten av låter. Folk koser seg så mye på "Tristessen" at de glir inn i keitete white-people klapping på 1 og 3. Det er lov å kose seg si.

Rockestjerne

Den klubb-aktige viben til sistealbumet er som skapt for lysshow. Låter som "Pulverisert" ville tatt knekken på den mest moderate epleptiker. Konstant skriking, omtrent på grensen til slitsomt, bekrefter stadig hvor elsket han er. Tenk om han her hadde blitt abortert! Fra beste plassen i salen kan jeg nyte han briljere publikum rundt lillefingeren med rockestjerne-attitude som får den tynne lange kroppen hans til å minne om Iggy Pop. Liveshowet er like enkelt som det er genialt. Det er spredt rundt et dusin flatskjermer over scenen som i live-tid viser hva Cez filmer med et håndholdt kamera i det han surrer mellom band og publikum. 

 

Som nevnt tidligere er sangeren Cezinando med på å utgjøre standarden til konserten. Under "Tommelen på vekta" fra Noen ganger og andre skjer et rørende akustisk avbrekk hvor han bærer hele salen med en kjempefin stemmeklang alene akkompagnert av piano. Det er rart å tenke hvordan nesten alle albumene fra de siste åtte årene ennå holder upåklagelig standard. Den fyren foran oss har, som kunstner av høyeste kaliber, vært seg selv i årevis. Han introduserer de dyktige gutta sine på scenen som om de skulle vært hans nærmeste kompiser: Niko, Øyvin, Eivind og Ole Torjus (tror jeg han sa).

Når han "endelig" spiller superhiten "Håper du har plass" så tar jeg meg selv i å bli dypt rørt, til tross for at jeg trodde jeg hadde hørt sangen ihjel for lenge siden. Måten han inderlig synger om den vanskelige relasjonen til faren sin treffer ekstra hardt live. Man må være psycho for å ikke kjenne tårene presse på. Selv om situasjonen han forteller om er personlig er følelsen for alle. Han er imponerende nok like god på partyfaktor som han er på grinefaktor - med mye hjelp fra live-lyd av høyeste standard.

På låter som "Joker (NEET)" durrer bassen i setene i det han på symbolsk vis danser i et nytt hvitt ballerina-aktig antrekk. Det er spesielt easter-eggete med tanke på at han har snakket om det faktum at han drev med ballett en periode i barndommen. Full circle! Det at han filmer med sitt eget kamera passer så bra i den forstand tekstene hans er så sterkt knyttet til hans personlige egenhet og narrativ. Bassen durer som et undervannsmonster til flashende lys når showet når The Prodigy-aktige dimensjoner på "Big Dick is back in town". Det blir så storslagent at man nesten skulle ønske enda litt mer show på scenen? Noen dansere kanskje? Det holder standard altså, men det er bare såpass grandiose undertoner at man like så godt kunne dratt den enda lenger.

Ferdig snakka

Minuttene flyr avgårde imens han switcher mellom antrekk som en actionfigur. Mot slutten av konserten så mister publikum huet helt på fan-favoritter som "Hore og Madonna", "Rosa Sky", "Vi er perfekt men verden er ikke det" og "Baby Boss". Folk gir faen i setene sine; reiser seg opp, hoier og jubler, danser og klikker. Klappinga drar seg ut i minuttervis til en fullt stående sal etter han på dramaturgisk vis avslutter med "Kristoffer Robin". Cezinando er en artist som står i midten av sin storhetstid, uten en eneste hemning som artist. Det er ingen tvil om at Big dick, denne oktoberkvelden, is back in town.