Albumanmeldelse

Gode ting er III

III - Fieh

Fieh

III

/ Jansen Records
UDGIVELSE 15.09.2023

Fieh er tilbake med sitt tredje album. Slippet tyder på at bandet utvilsomt har landet i seg selv.

Endelig

Fieh frontes av Sofie Tollefsbøl og består av de dyktige musikerne Jørgen Kasbo (gitar), Ola Øverby (trommer), Kai von der Lippe (keyboards), Solveig Wang (synth og kor), Lyder Øvreås Røed (trompet), Andreas Rukan (bass) og Thea Arnesdotter (kor).

Etter en sommer spekket med festivaler, inkludert hovedscenen på Øya Festivalen og en travel Europaturné, er det selverklærte «future soul»-bandet klare for et nytt kapittel – faktisk det tredje. Med inspirasjon fra 60-talls soul, house, RnB og hiphop, har oktetten skapt nok et knallalbum.

Vinylpladen: Musik på vinyl

I likhet med mange andre har jeg vært betatt av Fieh siden de slapp folkefavoritten Glue i 2017 - og desto mer siden jeg først så dem live Slottsfjell 2018. Fredag den 15. september slapp Fieh sitt tredje album, for enkelhets skyld kalt «III».  På dette tidspunktet var jeg dessverre totalt oppslukt av by:Larm-festivalen, og hadde ikke mulighet til å skrive anmeldelsen på et mer passende tidspunkt, som dagen før eller selve dagen. 

 Når jeg etter helgen omsider kunne sette meg ned og lytte til "III" så var jeg ikke sikker på hva jeg gikk i møte, selv om jeg gledet meg. Personlig var jeg kanskje ikke hodestups forelsket i forrige plata, så denne gangen lurte jeg på, basert på min egen oppfatning av hva de har sluppet så langt; Peiler de seg inn på det musikalske sporet fra førsteplata, eller går de noe mer kompromissløst i sin egen retning, som på andreplata?

 Svaret viste seg å ikke være det ene eller det andre, men en kombinasjon. På sitt tredje studioalbum har oktettens virtuose teft peilet veien for møtet mellom musikalske kontraster. Gammelt møter nytt, opp-i-skyene møter nedpå, og sårbarhet møter autoritet. Let's go.

Vinylpladen: Musik på vinyl

Mye under overflaten

I presseskrivet står det følgende:

"Bandet er denne gangen blant annet inspirert av Steve Lacey, Anderson


Paak
, Bootsy Collins, Gorillaz, Sharon Jones og Amy Winehouse. Igjen har de
 skapt funk- og neo-soul-låter med stort hit-potensial, denne gangen med et hardere og noe slemmere sound. Bak groovy komp og catchy beats åpner låtskriver og frontfigur Sofie Tollefsbøl opp om bekymringer og dypere spørsmål med sin rå og allsidige stemmeprakt –følsom i det ene øyeblikket, autoritær i det neste"

 De øvrige spesifiserte referansene kommer godt frem, samtidig som jeg i tillegg stadig tar meg selv i å tro at jeg kan høre flere. Og javisst er det plenty hardt og slemt, men tidvis virker det som at det er noe mykt og snilt der også: Følelser som blir skildret på mesterlig vis av de inderlige tekstene.

 Uansett hva man skulle mene om det ene eller det andre, tror jeg alle kan si seg enige om at dette er bra musikk. Med inspirasjon fra 60-talls soul, house, RnB og hiphop, har oktetten laget nok et knallalbum.

Etter min mening er det faktisk deres beste.


ffa.blob.core.windows.net/gaffa-media

/media/605ed885-895d-4b48-966a-943fca3e55e0/FiehJvk2023High10-default.webp 1000w" type="image/webp" />Foto: Jonathan Vivaas Kiese
Foto: Jonathan Vivaas Kiese

 

 III:

 Åpningstracken "Full Time (Part Time Allthetime)"  kicker off til at Sofie dubber sine egne vokaler i en crispy, retro og tørr mix. Kombinasjonen mellom mix og vibrato over en flunkende clean elgitar gir en nærmest Unknown Mortal Orchestra-aktig vibe. God start.

 Et break hitter deg plutselig med trommer akkompagnert av oppbyggende synths. Trommis er stramt on the low med en backbeat som presterer frekk snert samtidig som han fungerer som et steinsolid fundament. Halvveis ute i låta er den allerede på et slags breakdown-brekk med fullt band, som drar seg ut respektivt lenge. Til


slutt løsner alt i en drømmende sekvens i form av en herlig lydvegg. De siste to minuttene vedvarer med en produksjon som tillater seg selv å henge i lufta - toppet forsiktig med lekne blåsere og synths som flørter med hverandre til den på tålmodig vis fader ut deilig.

 Allerede på første låt merker man det noe brede, men likevel raffinerte, utvalget av referanser, sjangre og følelser på III. Simpelthen et vel sammensatt frempek av en introduksjon til albumet.

 Så kommer andrelåt «Judy Law». Jeg prøver å ikke la tittelen distrahere meg for mye. Hinter den om en amerikansk TV-judge, eller skal det være en kvinnelig versjon av en britisk skuespiller?

 Som en god nummer to er denne hakket mer rett på sak musikalsk sett, i kontrast til den svevende nesten orkestrale låt nummer én. En quirky Talking Heads-aktig bass-synth trer selvsikkert ut på gulvet til rytme fra en tromme som gikk fra beat-messig bakpå på forri


ge track til å nå være bestemt frempå. Sofie synger affirmerende og selvsikkert med chest. På slutten av låten kommer albumets første skikkelige gitarsolo, som er like sexy som den er weird. Kontraster going strong. 

 På «supergud» så har gitarene blitt hakket mer funky og motown. Weirdness erstattes her av groovy kulhet og minner om den funk-pop’ete Fieh som slo igjennom for seks år siden. Låten gir assosiasjoner til Parcels lettsindig


e discotendenser.

 I refrenget går hun opp en oktav og klikker litt ekstra vokalmessig for første gang på plata. For en fantastisk produksjon. Alt har sin plass. Sitt eget gitte hjørne i mixen. Adlibs fra synths og kor kommer inn og ut på sine perfekte frekvenser. Jentene som korer er uslåelige på å lage harmonier. Earth Wind and Fire-energi over hele stedet.

Supergud, supergud, supergud, Yeah Yeah Yeah.

 Enig! Nå er vi igang-igang.

Plenty deilige musikalske kirsebær

 Synth-introen på "Inbox" høres som ut som et sample fra en gammel Disney-film. Trommene kommer inn igjen med samme deilige, bestemte og aktverdig mix som på tidligere låter. til tross for en noenlunde høy grad av


eksperimentering fra  blåsere, brekk, synths - og et generelt svevende lydbilde hvor mye sier skjer - holder stadig trommis underlaget av musikken solid og toit. 

 På "Band Aid" er we down to basic med gitarer som riffer lekent over en thick basslinje. Her merkes inspirasjonen fra Paak. Igjen orkestrale vibes fra synth-seksjonen som i denne omgang minner direkte om strykere. Det gir meg lyst til å høre låten med et faktisk symfoniorkester. Fieh x KORK eller???

 Frekt lite nikk fra saxen etter første refrenget settes pris på. Etter andre refrenget kommer en av de feteste delene på hele plata. En nintendo-aktig sekvens med Ocarina Of Time-esque synths akkompagnert av litt gammeldags «da da-da-da». Musikken beveger seg g


jennom en lydtunnel før den løsner opp på andre siden i nok en herlig outro. 

 Synths kommer opp mye her, men det av en god grunn. Så mye kule midi-sounds de har funnet til plata.

 «Texas baby» introduserer igjen til fjertete synthriff. Her kommer innslag fra lille melodien som man finner spredd over diskografien fra og med Glue. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er liksom hennes egen lille musikalske Timbaland-adlib.  

 Skarpen er her ekstra digg blendet med et slags klappe-track i refrenget. En av mange deilige musikalske kirsebær.

 Jeg ønsker å løfte frem «Streamline». Låta kan beskrives som en slags "moll-tango".

 En blanding av techno, Beyoncé, japansk frijazz og noe kunne vært


komponert av Tyler the creator for fem år siden. Beste låta på albumet som garantert skiller seg ut. Etterhvert baller det seg på med assosiasjoner. Litta Tame Impala også. Når man tror låten er ferdig kommer et deilig perk-parti med bongotrommer som leker med taktarter og gøye lyder. Plutselig helt på slutten er det også noe Radiohead-ish som skjer på outro anno Kid A, King Of Limbs eller Moonshaped Pool

Med «Drinking again» tar tekstskrivingen en mer seriøs vending. Albumet hinter her og der om en aldri så liten lovestory, og her hintes det direkte om en ikke-så-bra luring. En visuell assosiasjon oppstår i hodet mitt denne gangen. Det lille gitarriffet høres ut som lyden av en skurk som lister seg cartoon-ish på tærne med henda bøyd fremover som en t-rex. Det kler teksten. Slem skurk!

"Munni in the microwave" tilbyr en pause fra synther. Bass, gitar og trommer står i fokus imens vokalen nærmest rapper seg gjennom teksten. Det skimtes også et fett, enkelt post-pu


nk riff i bakgrunnen av versene.

Slutten glir sammen pent som et sammenhengende, mer melankolsk parti av plata. "A.T.T" akkompagneres av en lowkey casio-synth, og løftes av et heftig Beyoncé-aktig brekk i moll, litt som på brekket i Streamline"My dream" er av det noe mer forsiktige på plata - med indiegitar og RnB-synging. Den virker som den skal skildre ambivalent håpefulle romantiske følelser. Kanskje av den urealistiske, drømmende sorten.

På "Daylight" avsluttes plata med dens beste vokal-performance. Fantastisk synging og formidling fra Sofie. Teksten synges fra perspektivet til en som trist drikker seg full på dagtid imens alle andre på død og liv skal få barn. Noen som på tragisk vis våknet fra drømmen i forrige låt. Like vakke


rt som det er melankolsk og tragisk.

Alt i alt sitter jeg med følelsen av å ha sitter gjennom en sammensatt opplevelse som kan minne om en uforutsigbar film som henger i lufta når rulleteksten hitter- uten at man savner noe. III er like underholdende som det er variert, referansespekket, melodisk, helhetlig og spennende. Det var alltid noe i lydbildet å bite seg fast i. A


lltid et instrumentalt bidrag å bli fascinert av.

Men vet du hva det likevel ikke er?

Masete. 

 Sounden er utfordrende og trygg på en gang, og lar seg aldri misforstå: til tross for mangfoldet av referanser jeg tar meg selv i å legge merke til så vet man alltid hvem man hører på. Den sjelfulle vokalen gjenkjen


nes på sekunder takket være en klang som skiller seg helt ut fra alt annet.

 Fiehs grad av musikalsk balansekunst kan ta dem til VM-gull i jenga.

 Anbefaler alle å høre på dette.

 

 

 

ANNONCE