Bandets første album på fem år tar eksperimenteringen til et nytt nivå, og bytter ut pastellpop med observerende samtidsrealisme.
En gang så produktive Vampire Weekend har begynt å ta seg flere år lange pauser på å nøysomt produsere album. Sist gang vi hørte fra gruppen var i 2019 med Father Of The Bride, et avkledd, men karakteristisk solfylt album.
Produksjonen av Only God Was Above Us startet allerede samme år som siste album ble sluppet, men skiller seg likevel tydelig fra forrige utgivelse. I stedet har de heller tatt et skritt tilbake og tilsynelatende tatt opp tråden fra Modern Vampires Of The City fra 2013, hvor man historiske og geografiske kontekster skildres til lyden av atypiske samples og gråskyet melankoli.
Inspirasjonen på det nye albumet er delvis New York fra det 20. århundre, samtidig som det tydelig er farget av samfunnsklimaet per dags dato. Tittelen er hentet fra bildet som også pryder albumcoveret, et bilde tatt i 1988 av Steven Siegel i en gammel t-banevogn i New Jersey. Overskriften "Only God Was Above Us" står på forsiden av en avis på bildet, og viser til en flyulykke der taket ble revet av et fly. En ikke så subtil metafor for vår tids ubeskyttede eksistens.
Det er ikke lenger den utadvendte, bekymringsløse ånden fra Father Of The Bride som gjennomsyrer både tekst og musikk. Bandet tar oss nå gjennom merkelige omveier og malplassert digresjoner. Men det er akkurat det Vampire Weekend har gjort til sin greie; å gifte seg med de mest utenkelige kombinasjonene. Indierock møter orkesterpop, indisk raga og hiphop-påvirkning. Forskjellen er at her er de mer vågale med produksjonsvalgene – instrumentalpartier sporer av og går litt for lenge til å passe inn i radiopopformatet.
Albumet starter dystert med den lyriske linjen «fuck the world» på Ice "Cream Piano", et utspilt inferno og politisk manifest. De tidligere utgitte singlene "Classical" og "Capricorn" fortsetter i et dunkende tempo i en mer introspektiv ånd. "Connect" og "Prep-School Gangsters" gjenspeiler bandets kjente kaleidoskopiske pop, der sjangere eksplosivt kolliderer.
"The Surfer" skiller seg ut med sin hiphop-beat og "Gen-X Cops" skiller seg ut med sin forvrengte dissonans. Sakrale "Mary Boone" byr på en pust i bakken, mens behagelige "Pravda" funker som en etterlengtet stabilisator etter mye følelsesmessige turbulens. Til slutt lander alt i låten "Hope", som hinter mot noe lysere og mer håpefullt.
Only God Was Above Us er ikke bare en ny start, men et av Vampire Weekends mest forseggjorte verk. Til tross for dets mørke melankoli, er det fortsatt håpefullheten som gir klarest gjenklang.
