Habile hyggestunder fra Onkel Snoop – men noe irriterer

Det er en stund siden et nytt album fra vår kjære onkel Snoop var å regne som en stor begivenhet. Mannen har rukket å slippe 20 utgivelseri løpet av sin 31 år lange karriere, og ikke alle stopp langs veien har vært like uforglemmelige.

Men, ettersom selveste Dr. Dre har meldt seg på som produsent på det nye albumet, og vi er dermed tilbake til drømmeteamet som ga oss vestkystmesterverk som The Chronic og Doggystyle, er det grunn til å heve et øyenbryn eller to. Og når utgivelsen til og med har en tittel som er et nikk til sistnevnte klassiker, er det vanskelig å ikke skru opp forventningene.

Dessverre skal man ikke mange spor inn i Missionary før det begynner å glippe. For det er Snoop slik vi kjenner ham. Verken mer eller mindre. Det er selvfølgelig veldig kult å høre ham og Dre rappe inn og ut av hverandres bars på «Outta Da Blue», men på samme spor dukker en av albumets største utfordringer opp. For på beste – eller rettere sagt verste – P. Diddy-vis (fra da han ble kalt Puff Daddy og "ingen" ennå visste om monstrositetene hans), tyr Dre en håndfull ganger til å bruke kjente hooks og refrenger fra andre hits for å forsikre seg om at sangene setter seg fast i øregangene til lytteren.

Og ja, det blir en litt lunken opplevelse å høre anemiske ekko av blant annet M.I.A.s «Paper Planes», Tom Pettys «Last Dance With Mary Jane» og The Polices «Message in a Bottle» (-yeeesh Sting, hva gjør du her?!).

Dessverre virker det for uinspirert og lettkjøpt. Spesielt når det ellers virker som Snoop har en fest på albumet. Det er ikke mye nytt på den lyriske paletten, men han er i god form og rapper med sin vanlige tilbakelente energi, så han kunne egentlig like gjerne rappet en av sin gode venninne Martha Stewarts kokebøker uten at det ble kjedelig. Kanskje det til og med ville vært mer interessant enn å høre om blunts, billioner og bitches. Den runden har vi for lengst tett. Men fred være med det. Snoops stemme er for lengst blitt et instrument hvor fremføring og flyt verdsettes mer enn ord, og det skal understrekes at dette fortsatt er en nytelse å høre på.

Les også: Konsertanmeldelse, Cezinando - "Førjulsgalskap"

Listen over prominente gjester på albumet er lang og spenner fra nevnte Sting til Eminem, 50 Cent og Method Man. Dessverre leverer ingen av dem fremførelser det virkelig er verdt å skrive hjem om. Til gjengjeld er det god variasjon på albumet, som insisterer på å fokusere sterkt på de mer melodiske kvalitetene, og når man først kommer over irritasjonen over plukking av de nevnte lavthengende melodiske fruktene, er det faktisk gode beats, og en utmerket og ganske gjennomført produksjon gjennom hele albumet.

Til tross for at det går i et mangfold av retninger, aner man en ganske tydelig rød (eller kanskje mer blå?) tråd som går gjennom albumet. Etter noen lyttinger faller bitene på plass, og selv om det verken er spesielt eventyrlig eller nyskapende, og er et langt steinkast fra Doggystyle, er det likevel gøy å kaste seg ut i Missionary.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO.