Store Vennlige Rapper

Norges smarteste rapper beviste at han er klar for landets største konsertscener.

Historien har etter hvert blitt velkjent for den som har fulgt med, men her er uansett en liten introduksjon til dere som ennå ikke vet:

Unge Obi startet som internettfenomen med høy humorfaktor i egenproduserte instagramvideoer, hvor en tålmodig og oppmuntrende stemme instruerer Andreas Nesteby Obrenovic i hvordan han skal bli rapper. Blar du deg tilbake i feeden hans, finner du spor av låter som «Kenwood», «Chains» og «Mann», noen av mange høydepunkter i Unge Obis foreløpige katalog. Siden har Unge Obi hevet nivået for hvert eneste gjøremål han har sjekket av på lista, via platene Limbo (produsert av Tommy Tee) og fjorårets DeLorean DMC-12, til årets strålende singel «Lululemon». Denne lørdagen var tiden kommet for den etterlengtede og utsolgte debutkonserten på BLÅ.

Mamma i merchboden
Helt fra starten av kvelden er det tydelig at det er en annerledes rapkonsert vi har i vente. I merchboden står artistens mor (som også figurerer som sidekick og hypewoman i noen av Instagramvideoene), og det hersker en gemyttlig, hyggelig stemning i det fullstappede lokalet. Unge Obis tekstunivers er da også et godt sted å være, hvor kjøkkenvekta brukes til å måle opp (glutenfritt) mel, ikke illegalt pulver, med referanser som spenner fra kjøkkenmaskiner og kantinemat til strikking og samtidslitteratur, via tennisspillere som Daniil Medvedev og rekvisitter vi kjenner igjen fra gangsterrappen – «smykker og bitches, liksom», som han selv formulerer det i starten av «Chains». Unge Obis særpreg skapes i samspillet mellom leken selvironi og smarte referanser, pakket inn i vekselvis tunge beats og en teknisk gjennomføring som langt mer erfarne rappere vil misunne ham. Men én ting er prestasjoner i studio – det er noe helt annet å gjøre det i et utsolgt lokale.

Store Obi
Under hele første låt «Tiden leger alle sår» – antagelig et nikk til Obrenovic’ slampoesifortid – får vi kun se silhuetten av Unge Obi bak et hvitt laken. Han drikker fra en flaske, danser sakte, drikker litt til, som for å dra øyeblikket ut, leke med publikums forventninger, før han omsider viser seg og sparker i gang kvelden for alvor med intense «Eliud Kipchoge», etterfulgt av «Mann» – begge hentet fra DeLorean DMC-12 – og setter umiddelbart fyr på publikum. Teknisk leverer Unge Obi om mulig enda bedre enn på plate, noe som er en stor prestasjon i såpass ordrike og innfløkte bars som de han skriver. Det viser seg imidlertid raskt at han ikke bare har det i kjeften – fra start til slutt har han en enorm tilstedeværelse på scenen, hvor han både lykkes i å bevare det humoristiske elementet i tekst og fremtoning – blant annet i form av en høytidelig seremoni hvor han «krones» med tunge lenker (som opptakt til «Chains, selvfølgelig) – samtidig som han også kan levere mer følsomme linjer. Og dette siste er viktig – ikke på noe tidspunkt går selvironien og køddingen med rapbransjen på bekostning av innlevelse og mobilisering av andre følelser hos publikum, for eksempel i nydelige «Har du tid», akkompagnert av fintfølende Sondre (Sondre Grøteide). Det er tydelig at Unge Obi mener alvor, samtidig som han har det jævlig gøy på scenen.

Blankofullmakt – til å gjøre som han vil
Vi får også en stødig gjesteopptreden fra Mae, som med sin tilbakelente vokal skaper en fin motvekt til mer tekstlig energiske Obi, og samspillet dem to imellom på «Blankofullmakt», hentet fra Tommy Tees Overskudd, er et av kveldens høydepunkt. Det samme er en rockete versjon av «Lululemon» (med trommesolo!), hvor Obi ber folkemengden om å dele seg – som en Moses foran Rødehavet! – så han kan komme seg til baren for å hente en Ringnes Lite.

Det er en tendens i musikkjournalistikken (og tidsånden) å alltid ville be om mer, å se frem til neste plate, neste konsert – noe også Unge Obi har bemerket i et intervju – med en iboende risiko for å ikke sette pris på øyeblikket akkurat her og nå. Debutkonserten er et sånt øyeblikk som fortjener å huskes og verdsettes. Suksessoppskriften til Unge Obi så langt har da også vært å gjøre som han vil, tilsynelatende uanfektet av press fra bransje eller publikum, så hvorfor ikke la ham fortsette med det? Etter denne store prestasjonen på BLÅ er det likevel ikke tvil om at han har det som skal til for å ta steget opp til landets største scener – hvis han vil.