Helena Gao sementerte seg som et stereoskopisk stjerneskudd tirsdag kveld på Roskilde Festival.
Jeg har ikke sett et publikum danse så vilt på Dyrskuepladsen som nå, selv ikke da jeg var blant ølbonger og lydbokser i Dream City tidligere.
Dansk/kinesiske Helena Gao produserer bunnsolid pop med mørke omveier, og tidlig mandag kveld overbeviste hun alle fremmøtte hvorfor hun var en uunnværlig del av Roskildes oppvarmingsprogram. Lyden hennes, som inneholder alt fra grunged MTV Unplugged-elementer til rasende EDM-horn og mørk klubbbass, var skuddet av danseadrenalin som publikum med andredags tømmerhoggere og fortsatt halv-fuktige joggesko trengte.
24 åringen viste – i tillegg til sterkt produserte låter, som hun avslørte stor sans for detaljer for med stålsatte dansetrinn og ansiktsuttrykk – en selvsikker scenetilstedeværelse, som absolutt har blitt hjulpet på vei av gigantiske stjerner som Tobias Rahim og MØ, som tidligere har pekt på Gao som stjerneskudd. På diskret vis tittet en forfriskende målløs, men komponert Helena ut mellom musikalnumrene, da den profesjonelle scenepersonaen ble vasket bort av glede og overveldelse. Gaos publikumskontakt, som resten av sceneshowet, var båret av en boblende hengivenhet som var vanskelig å ikke ta del i.
Ikke minst ble showet båret av Gaos vokal, som som tonalt stødig og stålsatt navigerte oss gjennom historiene om mislykkede partiturer, tekstbombing og det å være «jævla kåt".
Settet ønsket utrolig mye i løpet av sine 45 minutter. Gao la ut med grungete gitarriff og distorsjon på "One of a Kind" og "In Other Words", og skrudde deretter opp den tunge bassen og mørkere klubbsensasjonene på spor som "Icon" og "Idea of You". Den sterke vokalen fungerte vakkert som et motstykke til de tyngre produksjonene, som vi ble spesielt presentert for i andre halvdel av showet. De siste skeptikerne ble motbevist da Gao bøyde vokalregisteret med sine skuddsikre, himmelskrikende fløytetoner på det frekke nummeret «Pretty Please».
Til tross for det fullpakkede settet, bestående av de 12 sporene som Helena Gao hadde planlagt å geleide oss gjennom, virket ingenting i overkant stresset eller slått sammen. Dette kan nok nok en gang tilskrives Gaos fine ro og fortrolighet på scenen. Vi var alle klare til å ta hverandres armer og bli skutt inn i Helena Gaos galakse, hvor hun allerede glitrer som et stort, stereoskopisk stjerneskudd.
