Popdivan er i toppform på det nye klubb-albumet 'Brat', der hun høres mer ut som seg selv enn noen gang.
Multitasker Charli XCX har flere hits under beltet enn de fleste – både under eget navn og som låtskriver for andre. Men merkelig nok har det brede gjennomslaget gått sakte, til tross for at hun har vært aktiv i 16 år. Da hun slo gjennom med låter som "Boom Clap", var det med en pop- og radiovennlig lyd.
Siden den gang har hun i økende grad nærmet seg undergrunnsscenen og hyperpoppens verden. Men etter det obligatoriske lavmælte pandemi-albumet How I'm Feeling Now, ønsket Charli å markere seg sterkere med Crash, det siste albumet under den gamle platekontrakten. Resultatet ble en pastisj av klassisk popmusikk, som ser ut til å ha etterlatt en bitter ettersmak i artistens egen munn. Foreløpig er hun ferdig med alt som heter kommersielt.
På Brat kombinerer hun det umiskjennelige talentet for hitforumer med klubbhyperpop – og til slutt gifter hun seg med de to forskjellige sidene hun har vist så langt hver for seg. Selv beskriver hun det som hennes «mest aggressive og konfronterende rekord», men det er også hennes mest sårbare. Ikke bare introduserer hun lytteren til sider vi aldri har sett, hun inntar også nok en gang rollen som utfordrer av popmusikken og bryter nye konvensjoner.
Tonen er tydelig satt i åpningen "360", der Charli etablerer sin «brat»-persona og historieskrivningen om seg selv. Selv om produksjonene er minimalistiske og ganske statisk repeterende, har tekstene en ny selvfølgelighet over seg. Påfølgende "Club Classics" er veldig meta og fungerer like mye som en hyllest til klubbmiljøet og som en sang for klubben i seg selv.
Den tøffere "Sympathy Is A Knife" graver dypere i Charlis usikkerhet med en indre monolog og tar åpenhjertig for seg opplevelsen av å bli sammenlignet med andre kvinnelige artister. Et tema som fortsetter senere på sangen "Girl, So Confusing", mer disig på "Von Dutch", og dermed mer hyllende på "Mean Girls". På "Rewind" synger Charli at hun vil tilbake til en tid hvor hun ikke sammenlignet seg selv så mye med andre.
På den lavmælte "I Might Say Something Stupid" får vi se den andre siden av brat-personaen. Her synger Charli om hvordan ensomhet og opplevd ekskludering kan gjøre at hun blir en annen person i sosiale sammenhenger.
Tempoet skrus nok en gang opp på "Talk Talk", som handler om en ny romanse. Temaet fortsetter på "Everything Is Romantic", som åpner med sløve strykere - Charlis utspill på en grublende romantisk ballade. Hun gjør seg videre sårbar på "I Think About It All The Time", der mangelen på en familie diskuteres.
Jeg hyller mentor og produsent Sophie som gikk bort for tre år siden, hvis innflytelse tydelig merkes gjennom hele albumet. "Apple" ser ut til å handle om et anstrengt foreldreforhold, mens monotont nummen "B2b" ser ut til å være en flukt fra et forhold. Albumet avsluttes med sammendraget "outroot 365".
Selv om albumet kunne vært forkortet noe, er det umiddelbart klart at Brat er Charli XCX sitt mest komplette verk til nå. Hun har endelig foredlet lyden sin og utdypet pennen for å reflektere hennes mest autentiske jeg – noe som har tatt henne fra hitmaker til udødelig stemme.
