Legendene fra Massachusetts skapte kollektiv musikkglede og hjertevarmende nostalgi for et generasjonssprikende publikum på Rockefeller, til tross for påfallende styr med scenelyd + "blue balls" på noen av de største låt-klassikerne.
Man kan ha mange innganger til et band som Dinosaur Jr: De har holdt på lenge, de er gode, og de har skåret seg ut en nisje i gitarrockverden som mange har latt seg inspirere av.
Følger man trådene bakover fra samtlige grunge- og indie-band, vil nok mange av de lede til J.Mascis, Lou Barlow og Murph. I tillegg er de svært gjenkjennelige både på stil og sound, med veldig in-your-face gitarlyd, med samtidig ofte ganske følsomme, inderlige melodier bak veggen av fuzz. Dét, kombinert med en herlig ikonisk 80-talls-tegneserie-skateboard-og-arkadespill-aktig type stil -gjør at det kiler i mitt nostalgiske skatehjerte.
For nemlig min og manges inngang til bandet er gjennom deres lange tilstedeværelse i skatekulturen, som et av mange «skate-band». Epokegjørende skatefilmer som Alien Workshops «Mindfield» og «Memory Screen» har mye Dinosaur Jr. i seg, og mange viktige skatere som Mike Vallely (i Santa Cruz’ «Speed Freaks»), Brian Anderson (i Toy Machines «Jump Off A Building») og Rudy Johnson (i Blind Skateboards «Video Days») har brukt de i sine video-parts, for å nevne noen.
En annen kobling er at Neil Blender, en sentral skikkelse i skatemiljøet, supplerte bandet med kunst til albumet «Without a Sound». Og ikke minst har de en av sine aller beste låter, Almost Ready, som det legendariske soundtracket til Skate 3, der en hel ny generasjon skatere har kunnet oppdage bandet.
Jeg hadde regnet med å se i hvertfall et par skatere der inne, men det skulle vise seg at halve skate-Oslo over flere generasjoner var der. Det ble mange gledelige gjensyn og mye nerdeprat. Vi var mildt sagt stoked. Under oppvarmingsbandet, som jo var flinke men ikke gjorde så mye inntrykk på oss, skata vi rundt og smalt trucksa inn i fortauskantene i Mariboes Gate.
Som dere sikkert har skjønt er jeg biased når jeg skal skrive en anmeldelse, vi alle koste oss, jeg dro med en venn som er enda større fan enn meg, og vi møtte enda flere der inne. Selvfølgelig var det kjempefett å få se dem, men jeg har likevel noen kommentarer: nummer 1: Hvorfor spilte de ikke Almost Ready?? Skate 3-låta??? Jeg vedder på at omtrent alle under 30 der inne ønska seg den.. En barn-og-undomsdrøm som aldri gikk i oppfyllelse..
Ellers hadde de med de aller fleste låtene som i hvertfall vi skatere har et forhold til. Og da kjente vi blodet suse i kroppen. Ellers var det noen ganger litt mange "mid" sanger på rad før de dro på med låter folk faktisk kunne. Men, akkurat dette illustrerer egentlig en kul ting med bandet; at de har så fryktelig mange låter! Akkurat med dette bandet er jeg litt sånn at jeg vil høre de sangene jeg kan og elsker, men om det skulle skje at jeg hører dem i hjel, så er det en trygghet i at det er masse jeg fortsatt ikke har hørt.
En ting som de godt kunne kutta ut var den intetsigende noodlinga de holdt på med imens den aldri fornøyde trommisen skulle konstant flytte på og tukle med riggen sin. Misfortså meg rett, ingenting er mer frustrerende enn dårlig lyd på scena, men å tukle med monitoren mellom hver eneste låt til en taktløs powercord-arpeggio blasta ut fra intet mindre enn 7 gitarkabintetter, hjelper ingen. I tillegg varte det ofte akkurat lenge nok til at Mr. Peanøttånde og Herr Ølpust foran oss rakk å snu seg til oss for å kommentere på det.
Jeg har vært misfornøyd med lyden på Rockefeller før, spesielt på den egentlig fantastiske Dungen-konserten på bursdagen min i fjor, da det fantes hverken fløyte eller bass for mine ører, men i går kveld var det absolutt ålreit. Jeg stelte meg såklart nærmest forsterkerveggen til J.Masics og hørte alt klart og deilig (og nokså høyt!), og drømte meg bort i nesten 40 års skatehistorie, og en verden av ikoner.
