Med hånd i hanske oppvarming fra musikalsk beslektede Ayka, leverte Signe Dø en magisk konsertopplevelse i det eventyraktige kapellet som utgjør Caféteateret på Grønland.
Vi skal alle dø en gang og her er jeg
Det er ikke til å legge skjul på at Signe Dø i forkant av konserten allerede befant seg på GAFFA-radaren.
Hun ble trukket frem av redaksjonen som en av tre artister å "holde øynene åpne for" i 2024 under en Subjekt-artikkel fra nyåret, etterfulgt av at hun kort tid senere fikk "fullt terningkast" for debutalbumet Gi Meg Månen, til overskriften Ektefølt, eklektisk og estetisk. Disse tre nøkkelordene fra album-anmeldelsen er desto aktuelle når man opplever den sirene-aktige syngingen til Dø "IRL". Fortryllende sensasjoner pakket inn i eventyrlig sårbarhet spredde seg langs veggene på Cafétheateret denne varme fredagskvelden.
Foajeen spriker mellom bourgeoise godt voksne mennesker med hvitvin i glasset og bena i kors rett foran scenen, og ræddis-esque pilsende unge voksne à la kunsthøyskolen som lener seg over gelenderet i andreetasjen. Ayka står for kveldens oppvarming. Jeg tar ofte meg selv i å ikke gi support den oppmerksomheten vedkommende fortjener, så i dette tilfellet var det flaks at konsert og anmelder var like forsinket. Dette er jeg glad for at jeg fikk med meg.
Ayka spilte gitar i repetiv og stemningsbyggende Nick Drake -aktig stil, og vekslet noe mellom norsk og engelsk fra låt til låt (i likhet med Dø). Poesien stod sterkt på begge språk. Låtskriveren stod for gåsehud-fremkallende melankoli, fremkalt av intet mer enn luftige ord, klimprende nylongitar og pedal-jazzete elgitartoner (-fra Fangst-vokalist Johannes Fjeldstad). Etter oppvarmingskonserten måtte folk flest ta et trekk med frisk luft utenfor det allerede klamme lokalet. Her vekslet jeg noen ord med en hockeysveis som mente at det konserten hadde vært for "kjedelig". Negative Nancy gjorde meg bare mer trygg på hvor mye jeg likte konserten, der han satt og sigget siggen sin.
Stemmen som alltid holder på å knekke men aldri gjør det
Når det er kveldens hovedattraksjon som omsider skal opptre, så entrer hun scenen med et band blant annet bestående av trommis fra Tigerstate, synth-mann fra Why Kai og en elektrisk tilkoblet cellist. Scenen er fra før pyntet med blonder og fargefulle motiver av lys som beveger seg i bakgrunnen. Det er nettopp den drømmende stemningen Signe Dø mestrer så godt. På innspilling så blir man betatt av denne skjøre stemmen hennes, som presser gjennom en vakker, nesten pipende type klang - som virker som den konstant er på bristepunktet. Alltid stående på kanten av skjæret. Det er nesten så jeg mistenkte at dette var en balansekunst som skulle vise seg å være vanskeligere live. Men neida: stemmen er desto vakker live som på innspilling. En alenestående røykmaskin står noe komisk og peser plutselige tåkedusjer mitt på scenen..
Det er ingenting jeg kan si at jeg savnet. Stort pluss for en utrolig innsats fra trommis Elias mot slutten! Her boblet det over med brekk og riffs som fikk de bølge-aktige sensasjonen til å ta helt av: Havet som slår mot skjæret, hvor sirenen Signe står med gibson-gitaren sin og synger uimotståelige toner- som fører oss alle til en sikker død. En slags metaforisk og positiv form for død, så klart.
