Konsertanmeldelse

Glitrende og glimrende

Taylor Swift

Friends Arena

GAFFAs anmelder skildrer en reise gjennom æraer akkompagnert av en dyptgående følelse av fellesskap og et ytterst perfeksjonert sceneshow, med en og annen musikalsk skjønnhetsfeil, superstjerne-standard tatt i betraktning.

På plass i Friends Arena på Taylor Swifts siste konsert i Stockholm råder en eksepsjonelt intim atmosfære, størrelsen på arenaen og folkemengden til tross. Det er kanskje trygt å si at flere cowboystøvler aldri har satt føttene på svensk jord samtidig. Selv om jeg har en sitteplass alene, kommer jeg umiddelbart i snakk med mine sidekamerater som vil bytte hjemmelagde perlearmbånd med referanser til låtene. Ved inngangen fikk man også utdelt lysarmbånd programmert til å passe sceneshowet, de ulike låtene og æraene. Sammen skaper de 65 000 lysende båndene en overveldende følelse av en form for fellesskap, og det å være en liten, liten del av noe veldig stort. I arenaens mørke lyser båndene opp og man kan nesten føle forventningene i rommet når vi snart skal få se den aller største stjerna på pophimmelen.

Publikum hyler, klapper, hopper og dåner når Swift entrer scenegulvet og går rett inn i Lover-æraen med “Cruel Summer” som første allsanglåt. Allerede fra de første låtene leker både hovedpersonen selv og danserne med ulike høydenivåer og hevede plattformer, som gjør at det visuelle aspektet utgjør en stor del av opplevelsen uansett hvilket hjørne av arenaen man befinner seg i. Førsteinntrykket er at det hele er påkostet og perfeksjonert ned til den minste detalj. Kveldens show er omtrent like mye forestilling som det er konsert. Og godt er det, for vi skal gjennom mange minutter av Taylor Swifts låtkatalog i løpet av kvelden.

Til låta “Lover” dukker Swift opp med akustisk gitar for første, men langt ifra siste gang. På studioinnspillingen plages jeg litt av at bassgangen høres ut som den er spilt inn av et digitalt instrument i musikkprogrammet Garageband på iPad, men i kveld er hun akkompagnert av et glimrende band som gjør at jeg nyter låta litt ekstra.


Ved kveldens første kostymeskift innledes samtidig Fearless-delen med låter fra 2009. Særlig engasjerte blir publikum av å høre introen til “You Belong With Me”, og tilskuerne skriker mer enn de synger. Med en direkte overgang til “Love Story” når lydnivået et nytt nivå, og det er tydelig at disse låtene har tålt tidens tann for fansen. Personlig er jeg ikke helt frelst av albumet, men sistnevnte låt er en dramaturgisk perle hvor særlig siste refreng med modulasjon er det absolutte høydepunktet for denne perioden i dag.

Titusener av lysarmbånd bytter farge idet det er duket for Red. Under “22” får en målløs fan både en klem og Taylor Swifts bowlerhatt før røykmaskinene får skinne to låter senere under “I Knew You Were Trouble”. Kveldens lengste innslag, “All Too Well”, er på hele ti minutter. Taylor spiller gitar, men får også en del drahjelp fra bandet. Det høres kanskje småkjedelig ut, men tiden går fort med varme høstfarger på og rundt scenen, med vuggende fans som kan hvert eneste ord.

Det mørkner på scenen og lyden av hissende slanger kombinert med lyden av langsomme stiletthælskritt på marmorgulv akkompagneres av en suggererende elektronisk basslyd som munner ut i “... Ready for it?” og Reputation-låtene.  En mektig kortversjon av “Don’t Blame Me” glir sømløst inn i “Look What You Made Me Do”. Interaksjonen med danserne i glassbokser løfter sangen flere hakk, men totalopplevelsen blir noe forringet av et altfor fremtredende gitarriff over hooket med et nærmest ertende uttrykk. Jeg blir helt opphengt i hvor repetitivt det er, og klarer ikke la det gå. Ironisk nok er det en av de eneste gangene i løpet av kvelden at det er noe musikalsk som skiller seg ut fra studioversjonene av låtene, noe jeg i utgangspunktet ønsker meg litt.


Videre i programmet får vi servert "Cardigan" drømmende fra et mosekledd tak på Folklore-hytta i en nyplantet skog på scenen. Artisten selv er nå ikledd en drapert kjole som går Ibsens grønnkledde fra Peer Gynt en god gang. Til og med flygelet som dukker opp til "Champagne Problems" er dekket av mose. For første gang i kveld kan man nå tidvis høre subtile tegn på at stemmen til Taylor Swift er litt sliten, men det er mistenkelig lite kveldens program tatt i betraktning. Det høres litt ut som om man varsomt har strøket et viskelær over blyantskrift. De krystallklare toppene når ikke alltid helt ut, men om enn noe blekere er vokalen fremdeles utpreget god. Allerede på “August”, som var neste låt ut er stemmen tilbake.

LES OGSÅ: Albumanmeldelse, Taylor Swift: Milliardærens utfordringer

Et av kveldens høydepunkter for min del er noe overraskende. Låtene fra det siste albumet, “The Tortured Poets Department”, fungerer utmerket godt live. Det er et album hvor jeg synes det er langt mellom de gode låtene, men i kveld byr de på noe jeg har savnet litt hittil. På “Who’s afraid of little old me” ser vi en mer noe råere og mer aggressiv versjon av sangeren når hun glir rundt på et selvkjørende plattform mens hun veksler mellom å kaste på hodet og gjøre utfall og å synge i bro. Det er også en nerve i stemmen som gjør det hele mer troverdig enn mye av setlista som, om jeg får være ærlig, har rukket å bli ihjelspilt i løpet av det siste tiåret.


Når det er duket for den akustiske delen av konserten, et segment som er unikt fra konsert til konsert, åpner Taylor Swift med en hyllest til svenske låtskrivere, blant annet Max Martin.

Vi får en Max Martin-medley bestående av "Message in a Bottle", "How You Get The Girl" og "New Romantics". Her er det bare Taylor som spiller gitar selv, lydnivået fra instrumentet er noe svakt og for en sjelden gangs skyld er vokalen til tider rusten. Jeg er usikker på om det er særlig merkbart for de som ikke har sitteplass og kan følge med som en hauk, men for meg står det i kontrast til det vi har hørt de andre tre timene.

Et annet høydepunkt er når hun nå flytter seg til et brunt, blomstermalt piano og byr på “How Did It End” fra det tidligere nevnte albumet “The Tortured Poets Department”. Det nedstrippede uttrykket gjør at låta føles mer ekte og personlig enn noe annet i løpet av kvelden, nesten som et glimt inn i hvordan det ser ut når Taylor sitter for seg selv og skriver låter. Etter å ha høstet en rungende applaus bokstavelig talt stuper hun ned i scenegulvet, som nå forestiller bølger, og forsvinner før hun gjenoppstår i glitter og juksepels klar for “Lavender Haze” og den siste sjarmøretappen fylt av godlåter fra “Midnights”. Nå har mange tilskuere for lengst mistet stemmen, men ikke motet og høres ikke så rent lite demoniske ut når de hveser til “Karma”, som er siste låt ut.


Gjennom det utvalgte repertoaret viser hun at hun har en evne til å fornye seg selv, som jo kanskje er nøkkelen til at hun holder karrieren gående med stigende kurve. Spennende akkordprogresjoner er det få som har møtt opp for, men til gjengjeld fikk man til de grader det man kom for å se. Flere ganger tenkte jeg på hvilken enorm kapasitet og stamina som kreves for å levere på dette nivået i så mange timer i strekk. Sceneområdet Taylor og danserne har å bevege seg på er utrolig stort, men i løpet av konsertens mange timer er det knapt en desimeter hun ikke har stått på. Bildene på storskjermen viser at tilstedeværelsen hennes strekker seg helt ned til blikkontakten hun holder med kameraene hele veien, og intensiteten i øynene slukner aldri.

Hun er den fødte entertainer, men konserten bærer preg av å være ekstremt finpusset, noe som gjør at det er i det troverdige, sårbare og ektefølte at hun hevder seg litt ekstra.

ANNONCE