Se for deg en miks av Cindy Lauper og Gwen Stefani, bare med bedre band (og fem trekkspill).
For å ta den vonde voksenkjeften først:
Nei, oppvarmingsartisten hadde ikke verdens beste scenetekke. Nei, det betyr ikke at det er innafor å snakke høyt om barna dine sine yrkesvalg imens hun spiller.
Jeg vet at norsk konsertkultur er blitt det det er blitt, og jeg vet at publikum ikke var der for å se Marta Bøshaugen, men kom igjen a. Bøshaugen spiller myk og melodisk 90-talls-pop, og minnet om en slags Hope Sandoval -figur, bare med hakket mindre trygghet på scenen. Det var masse potensiale der (!), men denne opptredenen funket ikke helt på John Dee akkurat denne fredagskvelden.
Oppvarmingen hadde publikum i tre-fire låter før det sklei helt ut. På låt nr. 3 lurte jeg faktisk på om hviskingen var en del av musikken, men neida! Hviskingen ble til prating, og når Bøshaugen sang av full hals så pratet publikum bare høyere.
Jaja, drit i det. Sånn erre blitt, og folk fulgte heldigvis med på Das Body.
Das Body med Ellie Linden i front var ikke redde for å stramme opp publikum. Reglene for konserten var enkle (og uttalte). Første regel var at det var ikke lov å stå på platået bak miksebordet, og at vi skulle samles foran scenen. Jeg var en litt forkjølet konsertgjenger den kvelden, så jeg lystret ikke ordre, men det var heldigvis flere som ruslet lydig frem mot Ellies føtter.
Das Body er ikke så enkle å definere. Musikken er vel for det meste dansepop med Robyn-esque drive og 80-talls vibber. Såpass 80-talls at jeg faktisk får noen merkelige George Michael assosiasjoner i begynnelsen! Og assosiasjonene stopper ikke der: Jeg noterte meg noe som luktet Big Thief-inspirasjon på en av de roligere låtene, og mot slutten av settet har jeg på et tidspunkt skrevet ned Black Country, New Road.
Bandet har med seg eget kor. De heter Soft Power og kan å synge, men, først og frem, så kan de å spille trekkspill. Det er et virkemiddel jeg er svak for ass. Denne gjengen ga konserten en ekstra musikalsk dimensjon man i anmelderskoene kunne sette stor pris på. Et annet virkemiddel bandet benytter seg av er den gode gamle roperten! Denne, i kombinasjon med den noe nasale stemmen til Ellie, skaper en eim av Gwen Stefani. This shit is bananas. Trekkspillene får blåst fra seg på «hitten» deres "Know My Name", og er med på å løfte en allerede veldig kul låt.
Bandets andre regel denne kvelden er at når koret synger, så skal vi synge med. Dette går ikke sånn kjempebra. Ellie forsøker å dra i gang noe publikumskoring på låten "Scared", men dropper hele forsøket ganske fort. Det ble for vanskelig. Publikum er litt for low-key til å la seg overbevise. Det ropes noe mot scenen, men danses lite. Musikken er så kul, men det er bare på bandets aller største låter at det blir skikkelig bevegelse i crowden.
Den tredje regelen var at hvis man så Ellie etter konserten, så skulle man spandere en øl på henne. Oh yes; she´s a cool girl. Das Body er mye Ellie som er mye. Som låta "Taller Than the Average Man" tilsier så er hun høy, i tillegg til å være full av liv og trygghet på scenen. I det hun selvsikkert tar seg en tur ute i publikum, hvor hun blant annet gir bort en t-skjorte, føler jeg at publikum egentlig skylder henne å være fullere. Det skal i hvert fall tas til personlig etterretning: på neste Das Body konsert skal jeg være full, ikke forkjølet.
For å ta litt vond voksenkjeft til sist også:
Jeg likte Das Body, men likte ikke publikum. Et middelmådig-minus publikum ville kanskje ikke trukket like mye ned om bandet ikke hadde mislykket oppsøkt en viss grad av call and response. Det er så forbanna frustrerende at publikum ikke gir response når bandet caller- og bandet fortjente virkelig en response.
Personlig tenker jeg ofte på hvilke forventninger artister og band har til publikumet sitt, også flytter jeg disse forventningene over på meg selv. Hvordan kan jeg innfri? Hvilket ansvar har jeg til å skape god stemning? Jeg tror kanskje dette er noe flere bør tenke på ... (sier jeg med pekefingern, selv om jeg stod i anmelderhjørnet edru og forkjølet).
