Hvis du ikke allerede visste det: Valentourettes er et band bestående av bandmedlemmer fra to av gruppene den norske rockelegenden Jokke forma i sin livstid — Jokke og Valentinerne og Jokke med Tourettes. 

Lørdag kveld 9. November holdt bandet konsert i Hulen, en av Bergens mest ikoniske musikkscener (og Nord-Europas eldste rockescene!), under Nygårdsparken i en bunker. Jeg og fotografen trekker oss inn i et tettpakket publikum og venter, med røde strobelys som skinner over et lite hav av snart svette og glinsende panner. Jeg blir noe overrasket da jeg plutselig møter på noen venner av meg. De var svært oppspilte, for til tross for at ingen av dem hadde fått kjøpt billetter, hadde de tydeligvis klart å snike seg inn via backstage. Det er her det skjer.

Valentourettes entrer scenen gjennom publikum, legender alle mann. Folkemengden splittet opp for å gi kongene plass. Frontmann Tarjei Foshaug, en kul kar med kul hatt, er veldig gira. Han roper ut at i over 21 år har Valentourettes spilt på Hulen hvert eneste år - og at dette er bandets konsert nummer 666!

Gutta slår seg løs på instrumentene. Det hele er voldsomt, høylytt og følelsesladd, om håpløshet, kjærlighet og dop i durskala. Foshaug, en kjent rockeskikkelse på den norske rockescenen, gjør en god figur som frontmann. Selv om jeg aldri har opplevd legenden Joakim Jokke Nielsenlive (han døde før min tid) skjønner jeg at det å fylle hans sko ikke er en enkel oppgave. Tarjei (med 18 år i coverbandet under beltet) har for lengst lært seg å innta denne i utgangspunktet utfordrende rollen, og gir meg en verdig introduksjon til Jokkes musikk i liveformat. Stemmen er alfa-omega, og han benytter seg av publikums jubel som om han er dirigent og vi er orkester. Når de velkjente Jokke-refrengene smeller klarer han mesterlig å holde intensiteten oppe.

Tromissen, Runar “Kula” Johannessen er en kar det er lett å like. Ikke bare fordi han er ekstremt flink på trommer, men også fordi han selvsikkert gliser fra øre til øre gjennom hele gigen. Bassisten, Petter Pogo (,etter min mening det kuleste navnet i bandet), var fast basisst i Valentinerne fra 1990 og holder stadig fortet i Valentouterettes, og er både solid og pålitelig på scenen. Men, det er nok Hans Petter Baarli som for meg er kveldens musikalske høydepunkt. Baarli er en latterlig dyktig gitarist. Selv dagen etter konserten, kan jeg fortsatt høre de hylende soloene hans som et ekko i hjernen min.

Selv om jeg er i ungt og friskt selskap blant øltørste ungdommer, består majoriteten av publikum av berusede voksne karer, utstyrt med litt for mye lommepenger å bruke på alkohol. De lager et jævla leven.

En kar som fyker rundt på dansegulvet som en rivningskule leder an i moshpiten. Man kan ikke skille mellom svette, spytt, blod og ølsprøyt. Det er god stemning; det man kan forstille seg er den gode gamle "autentiske Jokke-stemningen" mange av rockegubbene har kommet for å oppleve. Det er tidvis litt mye som høres likt ut over litt for lang tid, og, til tross for at man verdsetter at høyt volum er "selve poenget", blir det hele tidvis ganske bråkete.

Sangen “To fulle menn” runder av showet. Legendene går av scenen til stor applaus. Det eneste som mangler er Jokke sjæl. Fordi Jokke er død. Men; nostalgien er ennå til å kjenne på- selv for en som aldri opplevde legenden.