Hele Norges Ramón skal 26. Oktober ha konsert for et utsolgt Oslo spektrum, og med seg dit har han et nytt album: Torres Tivoli. Siden debutalbumet SÅ KLART DET GJØR VONDT (2022) har han rukket å gjøre en inntreden inn i de tusen stuer via Hver gang vi møtes. Fire singler er sluppet på forhånd, som i skrivende stund har over 1,5 mill plays hver på Spotify, noe som vitner om at både plate- og TV-debuten har overbevist det norske folk.

Selv om tivoli som regel flytter mye på seg, så minner Torres heller mer om tivoliet i Køben, i den forstand at det er nok så stillestående. Låtene ligner ganske mye på låtene fra debuten, sett bort ifra at de er noe mer “gæsd”, litt annerledes i tematikken, og har en artig litta spansk shwong over seg. Albumet er nok en gang produsert av den faste samarbeidspartneren Andreas Bache-Wiig.

“Hallo, hysj! Det starter nå” avslutter intro-sporet, jeg tror dette er et album laget for å spilles live og oppfølgerlåta tror jeg bekrefter min forrige påstand. “Klovn” kommer til å få Spektrum til å hoppe etter første minutt. “Tivoli” er den mest spilte låta på albumet og det er også på denne låta Ramón er mest sårbar og ærlig i lyrikken, akkompagnert av en dreven pop-produksjon krydret med noen fengende flamenco-gitarer. Synd er det at resten av albumet ikke er like tydelig definert uttrykksmessig som på de to første låtene. Det er en hårfin ting å holde en pop-sound like distinktiv som den er tilgjengelig.

Under “Oops!” blir lyd-utdrag fra Ramóns Tiktok-fortid brukt som samples. Er dette kanskje et endelig oppgjør med å tidligere bli omtalt som "TikTok-artist"? Gøy er det i hvert fall! På “Hendene i været”, med musikalsk bidrag fra den svenske Daniela Rathana, møter vi en versjon av artisten som er mer oppstemt enn aldri før.

På låta “konfetti” sier han at han aldri har hatt det så bra som nå. Det er vel og bra, men kanskje det som også gjør at plata ikke hitter like godt som debuten. De største låtene lager jo artister når de ikke har det bra. Jeg sitter igjen med følelsen av at man skal grine samtidig som man har begge hendene i været. En skal være sårbar og dansbar samtidig. Det skal rykke i øyekroken og i dansefoten. Min konklusjon er at den melankolske popen ikke er så melankolsk, i hvertfall ikke med denne innpakkingen. 

Albumet er sentimentale bops Ramón sine fans kommer til å sette pris på. Med det forrige albumet havnet han på den norske pop-himmelen, så ved å ikke gjøre så mye annerledes, så holder han seg vel fortsatt der. Låtene fester seg ihverfall, for jeg nynner stadig på “chupa chups”.

Låtene på denne utgivelsen er kanskje ikke som “ok, jeg lover”, men det er ikke den dype introspektive siden av bassenget som er den mente destinasjonen for dette albumet; Det er Oslo Spektrum. Det er ingen tvil om at fansen kommer til å kose seg med velprodusert norsk pop fra øverste hylle.