Monotonitet trekker ned, men noen bemerkelsesverdig sterke låter trekker opp.
Etter å ha holdt på med sørfete og pønkete indierock i et drøyt tiår, er trønderske Short Skirts tilbake med sitt tredje studioalbum, Short Skirts.
I denne omgang virker det imidlertid som at de beveger seg litt bort fra indie, og mer inn i den rufsete punken som blant annet lever i beste velgående gjennom skandinaviske kolleger som Viagra Boys, The Hives og Death By Unga Bunga. Disse tre bandene utgjør liksom et Bermudatriangel som Short Skirts forsvinner litt i midten av.
Plata starter utrolig sterkt med deres mest lyttede albumsingel, «Dirty», en skikkelig knyttneve i mellomgulvet type rockebanger med et refreng som jeg har nynnet på hele uka: «And Now I’m Gone, And I’m goiiiing». Her settes standarden høyt med frekke marakkas, heseblesende saxsolo og store følelser. Denne kommer jeg til å høre mye på i 2025.
Låt nummer to, «I Don’t Care» fortsetter i samme spor som albumåpneren, med stakkato gitarriffing, nonchalante og sytete vokaler, og nok en rå saxsolo. «I got the Juice from the Loot» er nok et refreng som svir seg fast i ørekanalene.
Nivået er ennå høyt, og sounden holder ennå på oppmerksomheten din, på låt nummer tre «Fat Stacks». Her er det også et lite hissig piano som bidrar på flere partier, noe jeg setter stor pris på. Selv om jeg liker første vers på låt nummer fire, «Boomerang» så stagnerer nivået litt herfra, selv om låten på litt forfriskende vis summer utenfor det nevnte bermudatrianglet, og tar en tur innom noe mer quirky og 90-tallete.
«On the cover» er kort og hard, noe som er nok for mange (spør dama mi)- men ikke helt for meg. «Gone Solange» er tilsvarende oppbygget, og klarer ikke helt å fange oppmerksomheten min før en sleezy og grisedeilig gitarsolo vekker meg halvveis inn i låta. Dette bandet består virkelig av folk som vet hvordan å runke en elgitar på riktig måte- og jeg digger det. "Experimenter" har også et kult hylende riff som bærer låta, men albumavsluttende Way Out West blir litt for intetsigende, bluesete og corny, til at plata får avsluttet på en del tilstrekkelig tilfredsstillende måte. 8 låter er også såvidt nok til å kalle et album, for så vidt.
Alt i alt så er det mye bra med Short Skirts selvtitulerte album, men jeg sliter noe med å finne ut hva som gjør at de skiller seg noe nevneverdig fra sine nevnte sound-kolleger, og, ti år inn i karrieren, er det nok denne usikkerheten som gjør at de dessverre ikke er like store som podiedominante Viagra-Bunga-Hives. Men er de dyktige og kule rockemusikere jeg når som helst tar sjansen til å oppleve live?
Ja.
LES OGSÅ: Albumanmeldelse: "Gammel Franz på nye flasker"
