Man skal ikke undervurdere den folkekjære artistens kunstneriske allsidighet.
Sondre Lerche har gjennom hele karrieren fornyet seg og utforsket nye musikalske territorier, men også stadig vendt tilbake til en slags kjerne som er han, som låtskriver og sanger. I tillegg til å ha sluppet ørten album og spilt over hele sulamitten, har han gjort alt "det man skal gjøre" som folkekjær popstjerne; lagd ikoniske cheesy musikkvideoer, vartet The Voice, skrevet julesanger, og til og med gitt ut barnebok. 42-åringen har for lengst kapret en plass i hjertet av populærkulturen. Men, i tillegg til sine mer konvensjonelle eskapader, han har også utfoldet seg som en kunstner av et noe mer "seriøst" musikalsk kaliber, som filmmusikk-skaper, kollaboratør, og, som i dette tilfellet; komponist.
Med åpne armer har jeg gått inn i opplevelsen/anmeldesen av Sea Of Sighs.
Selv kommer jeg fra en ambient- og eksperimentell- type bakgrunn, hvor det jeg hører på for det meste er instrumentalt, - og ofte tar jeg meg i selv i å synes at vokal til og med kan føles litt overflødig. Så, for meg, er det kult når popartister som Lerche viser at de er i stand til å løsrive seg fra sitt vante låtskriverformat, og begi seg ut på det ordløse.
Den seks sanger lange EP'en er et rent instrumentalt album, med unntak av det fjerde sporet, «Sentimentalist 2.0», - en etterfølger til "Sentimentalist" fra elleve år gamle Please, hvor han synger og harmoniserer rundt de samme partiene som man finner på forgjengeren. Først ble jeg nesten litt plaget, da jeg var så utrolig «tuned in» på instrumenteringen, men lærte meg fort å sette pris på den forsiktige vokalen han kommer inn med. For her skjer det jeg snakket om innledningsvis; Lerche er på en måte langt «hjemmefra» under de mer eksperimentelle instrumental-stykkene, men kommer tidvis hjemom/innom det man kjenner han best som. I den forstand blir også instrumentalstykket "Post-Modern Nature" et lite nostalgisk nikk til hans når 24 år gamle hitlåt, "Modern Nature", som, i likhet med "Sentimentalist 2.0", leker rundt forgjengerens musikalske temaer på en leken og familiær måte.
På Sea Of Sighs viser han seg som ikke bare en talentfull musiker, men også som en driftig lytter. Presseskrivet er krydret med referanser, og allerede da jeg hørte albumet for første gang, ble tankene sendt til samtlige av disse. Storheter som Hiroshi Yoshimura og Ryuichi Sakamoto blir nevnt, og det er kanskje ikke tilfeldig med tanke på at mye av albumets inspirasjon visstnok komer fra Lerches Japna-turné. Vi sirkler også innom mer eksperimentelle Suso Siaz, og mot mer minimalistiske Max Richter, særlig i de innledende stykkene «Showtime 1.2» og «Showtime 2.1». Avslutnigssporet «Instrumentalist» sender tankene mot tape loop-pioneeren William Basinski (som Lerche selv tidligere har hatt et samarbeid med), kjent for å trylle oppstykkede orkester-samples om til svært vakre stykker.
I det hele synes jeg albumet er sofistikert uten å være for svulstig, romantisk og vakkert uten å være for glatt, og dissonant uten å være stygt. Albumet er definitivt en slow burner, som krever tid (som mye instrumentell musikk generelt), og i feil setting tror jeg albumet lett kunne gni den gale veien for en utålmodig lytter som er fanget i moderne lyttemønstre og travelhet. I riktig setting derimot, når man gir albumet den tiden og oppmerksomheten den trenger, er det et brilliant album hvor instrumentene, komposisjonene, og lydbildene får plassen, og ikke minst den tilliten, som et godt stykke musikk fortjener. Instrumentene kan være nok; også fra en som egentlig er kjent for sine tekster og sin stemme.
