Zuperferdig med diverse rusmidler

De rampete 20-åra kan tære på kropp og sjel. Zupermaria er faktisk bare 28, men gir utrykk for at hun kanskje føler seg enda eldre etter å ha levd et litt vel utsvevende liv i begynnelsen av sitt voksne liv. Albumtittelen Det tørker i solen antar jeg spiller på uttrykket "å bli tørrlagt".

Jeg anerkjenner sårbarheten i musikken til Zupermaria. Rusmisbruk er et for alltid aktuelt samfunnsproblem å konfrontere, men jeg opplever dessverre ikke at hun tilfører noe nytt, unikt eller spennende til sfæren av musikk om temaet. Hun fremstår blant annet i overkant inspirert av Veronica Maggio, som i mange år har lagd musikk om å tillate/unnskylde seg for å være ung og dum. Deler av låten "Enda en kveld" ligner faktisk hakket for mye på Maggios "Mitt hjärta blöder".

Det å tørke opp er ikke den eneste «bli edru» -metaforen Maria benytter seg av. Hun er også svært begeistret for den klassiske sveve høyt/lande trygt -symbolikken, som går igjen mange ganger i løpet albumets ni låter. Men, jeg er usikker på om DeLillos eller Onkel P hadde vært spesielt imponert (shout-out til DeLillos-låta "Sveve over Byen" og Onkel P og De Fjerne Slektningene-låta "Myk Landing"). Låten "Tunnelsyn" handler også om det samme: kjører man for fort, så får man tunnelsyn.

Det skal heller ikke legges skjul på at tematikken på plata allerede ble greit endevendt og mesterlig konfrontert av Charlie Skien på den nylig utgitte anmelderfavoritten Det gjør ikke vondt, som gjør det vanskelig å ikke begynne å sammenligne. Det er kanskje urimelig å forvente at Zupermaria skal kunne konkurrere med Charlie Skiens kule molefonkenhet, men på "Tunnelsyn" så savner jeg en brøkdel av ordforrådet og x-faktoren som på Skiens "Kunstig Selvtillit". Det blir liksom hakket for enkelt.

Les også: 5 kjappe med Zupermaria

Likevel, det er ikke bare tekst og historie på dette albumet: det er også musikk og melodi. Selv om temaet er mørkere enn dans og moro, så kjører Zupermaria på med den ivrige og poppete sounden man kjenner fra tidligere. Låten "Amors Pil", som har vært listet på P1 og P3 siden slipp, fenger godt på klassisk catchy pop-vis - og er nok i den forstand det beste sporet på plata. Den var på sommer-spillelisten min i fjor, og kan godt få være med i år også.

På "Kom Igjen" tror jeg tanken er at det er noen piller som forførende roper «kom igjen, kom igjen, kom igjen» i bakgrunnen av låten, som om de trygler om å bli tatt. Dette grepet er litt artig, og jeg ser for meg at dette er en av de låtene som vil høres best ut på konsert.

Dessverre drukner resten av låtene inn i hverandre. Poppen blir til tider så pop at sounden omtrent føles Disney-aktig, og flere av tekstene oppleves så slappe og uinspirerte at de strengt tatt aldri skulle ha forlatt notes-appen på mobilen til Maria.