Cat Power: "Poesi kan fremme en mer kritisk måte å tenke på"

På plate har hun begått en håndfull dypt personlige mesterverk som har gitt henne status som en ekte indierocklegende – fra Moon Pix (1998), You Are Free (2003) og The Greatest (2006) til et par inspirerte covers. album med dypt personlige tolkninger av verk av kolleger som Rihanna, Lana Del Rey, Nick Cave og Bob Dylan.

Nå er Chan Marshall klar med et helt spesielt livealbum. I fjor høst gjenskapte hun Bob Dylans legendariske konsert fra Manchester i 1966 – som i mange år var kjent som The Royal Albert Hall Concert på grunn av feil bildetekst på et piratkopiert opptak av konserten. Hun har siden gjentatt konserten i både Australia og USA – og 10. november slippes konserten i Royal Albert Hall som livealbum fra november 2022.

ESPRESSO OG SIGARETTER

Det er også nettopp i London den nå 51 år gamle Marshall ønsker GAFFA velkommen til et intervju om prosjektet – for så vidt ordet intervju gir mening. Å intervjue Chan Marshall er omtrent like intenst som å oppleve henne live. Og selv om jeg bare har gjort noen få telefonintervjuer med henne i løpet av årene, føles det mer som å snakke med en gammel venn når jeg slippes inn på hotellrommet hennes i London sentrum en ettermiddag i september, hvor hun hilser med en stor klem , insisterer på å lage meg en espresso, tilbyr meg en sigarett og tenner den første av flere selv.

Jeg begynner med å spørre hennes tanker om Dylans lyriske univers fra sekstitallet – på en gang surrealistisk og drømmeaktig og likevel krystallklart, på en eller annen måte. Hvordan er det relatert?

"– En kunstners største gave er evnen til å kommunisere direkte til deg mellom linjene. Enten det er danser, poet, maler eller fotograf. Du kan se hva bildet spesifikt viser, i farger eller svart-hvitt. Men dets virkelige språk eller budskap er det den forteller deg. Kunstnerens oversettelse av det hun presenterer for deg. Det er som en god komedie: Noen ganger blir folk fornærmet av formen fordi de ikke forstår vitsen eller blir fornærmet over valg av emne. Men det er nettopp meningen at formen skal være fri og åpen nok til at folks egen bevissthet kan spille inn. Vi har alle vårt eget perspektiv, og det gjelder all slags kunst. For noen mennesker kan Dylans lyriske univers bare være surrealistisk – men for andre kan det fremme en mer kritisk måte å tenke på på grunn av emnene han omhandler. Som er fantastisk."

"JEG BURDE HAVE VÆRT EN KRIGSKORRESPONDENT"

Det var med stor ydmykhet Marshall tok på seg prosjektet med å fremføre hele Bob Dylans historiske – og ordrike! - spilleliste fra 1966. Det var året da en kun 24 år gammel Dylan revolusjonerte både rock og litteratur med sin særegne kombinasjon av elektrifisert bluesrock og billedrike tekster.

"– Da jeg gikk på videregående drømte jeg om å bli journalist, maler, komiker eller kanskje krigsfotograf. Jeg hørte alltid på musikk mens jeg jobbet med leire eller tok bilder. Men jeg hadde ikke fantasien til å forestille meg at jeg kunne finne en vei ut av alle de ufaglærte jobbene mine i New York og tjene 40 dollar mer på å kjøre en Greyhound-buss og kjøre fra by til by og spille musikk enn jeg klarte å ha fem forskjellige arbeidsplasser. I New York klarte jeg knapt å skrape sammen penger til mat og husleie. Jeg fant ut at jeg kunne tjene mer penger på en enkelt dag hvis jeg bare reiste fra by til by og spilte og møtte noen hyggelige mennesker å tilbringe natten med etter spillejobbene. Fra begynnelsen hadde jeg ikke lyst til å spille musikk. Jeg ville bare se verden, og lenge trodde jeg at jeg skulle reise til krigsherjede områder, se hva som foregikk, avdekke sannheten og rapportere om det. Eller kanskje bli maler, leve i en verden av andre kunstnere og gå på skole og lære om de gamle mesterne. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg en dag skulle stå i Royal Albert Hall og synge Bob Dylan-sanger for et publikum som kunne hvert ord i teksten," sier Marshall.

Til tross for hender som ristet så mye at de måtte gjemmes i jakkelommene, var konsertene en triumf.

"– Det var veldig gøy, det var en fantastisk opplevelse. Flere av vennene mine fløy til London for å høre konserten, i tillegg til at mine engelske venner kom for å overvære den. En av mine gode venner, en eldre herremann fra Mexico City, satt på første rad i midten. Stefaren min kunne ikke være med, men han gråt da jeg ringte for å fortelle ham om konserten fordi han var så stolt av meg. Han var på Woodstock, men fikk ikke høre Dylan live da på 60-tallet. Jeg fant forresten nylig ut at alle de fire medlemmene av The Beatles var blant publikum på Royal Albert Hall-konserten i 65, visste du det?," spør Marshall.

ET MOLEKYLÆRT NIVÅ

Samtalen går så rundt Dylan og hans arbeid, vi kommer tilbake til de drømmeaktige tekstene, og jeg nevner Marshalls venn og kollega Nick Cave, som de siste årene har snakket mye om låtenes mystiske natur. At sangene noen ganger «vet» mer enn det bevisste jeget som skriver dem.

Gir det mening for Marshall – det vil si at sangene har en underbevissthet, eller kanskje til og med overnaturlig kvalitet?

"- Ja. Vi vet allerede at vi bare bruker ti prosent av hjernen vår. Har du opplevd et traume, utvides bevisstheten litt og nye deler av hjernen aktiveres. Det er bevist. Men uansett om det kan registreres med en hjerneskanning, er underbevisstheten vår konstant aktiv. Enten du kan åpne den sjette døren, enten gjennom Den Hellige Ånd, universet eller kreativ fantasi. Det skjer på et molekylært nivå, det er håndgripelig og det er tilgjengelig. Vi er rett og slett ikke opplært til å få tilgang til det. Tvert imot er vi opplært til å holde oss innenfor tallene og linjene for å unngå å miste vettet til all kunnskapen og mulighetene for metafysisk innsikt som finnes, sier Marshall fra sin plass ved det store vinduet med utsikt over travle Bow Street."

Hun oppsummerer:

"– Ja, det er fornuftig. Jeg er også en strøm av bevissthet tekstforfatter, sangene mine kommer i strømmer av bevissthet. Når jeg spiller piano eller gitar går jeg i dialog med melodier i hjernen, harmonerer med dem – og ordene som dukker opp blir sangen. Og hvis jeg ikke passer på å spille det om og om igjen, eller skrive det ned, går det bort igjen og erstattes av en ny tanke."

HUNDE-BÆSJPÅ STRANDEN

Marshall tenner nok en sigarett, og jeg nevner et intervju med Nick Cave om albumet Push The Sky Away, hvor han snakket om hvordan konkrete drømmer fant veien inn i albumets tekster. Hvilken rolle spiller drømmer i Marshall?

"– Det er morsomt du tar det opp, for Nick dukket faktisk opp i en av de eneste drømmene jeg noen gang har skrevet ned. Jeg har prøvd å skrive en bok lenge, men jeg kommer aldri til det. Jeg må kunne høre det i hodet mitt og det er alltid distraksjoner. Men jeg skrev ned denne drømmen tilbake i -93, et år før jeg reiste til Sør-Afrika og levde en stund. I drømmen ble jeg ført inn i en kinosal av en Nick Cave-sang. Da jeg nærmet meg skjermen i drømmen, og like før jeg passerte gjennom skjermen og tilbake for å våkne, endret den seg til en Madonna-sang som jeg ikke husker. Men det var denne blandingen av Madonna og Nick Cave som tiltrakk meg. Og så gikk jeg gjennom lerretet og deretter gjennom en oransje vegg".

"– Omtrent ett år etter at jeg hadde drømmen dro jeg som sagt til Afrika og alt mulig skjedde. Og på den 11. dagen der nede møtte jeg den oransje veggen, og tingen i veggen, og mannen i veggen. Og jeg opplevde oppvåkningen jeg opplevde i drømmen et år før. Men den psykiske dimensjonen, den sjette døren, den interdimensjonale tror jeg ikke er uvanlig for klare drømmer. Drømmer finner ikke veien inn i sangene mine – men de finner veien inn i livet mitt."

Pause.

"– Underbevisstheten har sine egne lover, som forfedrene, fortidens stammefolk, kjente til. Jeg tror at alle mennesker inneholder den psykiske kapasiteten. CIA har til og med prøvd å gjøre det mulig for folk å aktivere den. Det finnes i alle og er dokumentert, det er bare det at ikke alle har aktivert den delen av bevisstheten som den går gjennom. Men hvem som helst kan prøve å finne måter å koble til den på. Meditasjon er sannsynligvis den enkleste måten å åpne bevisstheten din nok til å kanalisere disse interdimensjonale tingene."

"– Jeg har likt det veldig godt før. Jeg ble rammet av en autoimmun sykdom i 2012 og i den sammenheng lærte jeg å meditere tre ganger om dagen. Jeg prøver å få det til. Jeg foretrekker å gjøre det i badekaret og på stranden (Marshall bor i Miami, red.). Men jeg er alenemor, og sønnen min og jeg er sammen hele tiden, så det er alltid «mamma, mamma, mamma, se mamma, se». Vi har nettopp fått en valp som han er sammen med på stranden. Det går dritt rundt og han nekter å ta tak i dritten, så det er ikke så lett å meditere."

Samtalen fortsetter en stund og går blant annet i dybden om Marshalls lange historie med alkohol. Når vi tar farvel, kommer hun ut i gangen for å sende meg av gårde med noen morsråd. Hun har lagt merke til joggeskoene mine med bæsje-flekker og forklarer i detalj hvordan de kan bløtlegges i vann med natron og eddik.

– Men ikke tørketrommel dem!