I 2024 har tons of rock sitt tiårs jubileeum. På programmet så langt finner man blant annet Judas Priest, Satyricon og Opeth. En kompisgjeng sin idé om å arrangere en ren rockefestival har florert til å bli Norges største årlige musikalske møtepunkt.
"Tja.. I fjor hadde vi rundt 100 000 besøkende fra 72 forskjellige land."
Det er en tirsdag klokken 14:10. Jeg sitter inne på Vaterland og drikker kaffe imens drittværet snør sidelengs utafor. Ovenfor meg sitter day-one'er, daglig leder, medeier og bookingsjef hos Tons Of Rock-festivalen; Jarle Kvåle. Med bred vestlandsdialekt forteller han om festivalens spade begynnelse, før den vokste seg til å bli Norges største importør av historiske rocke-band/artister som Guns N' Roses, Black Sabbath, Ozzy Osbourne, KISS og you name it - omtrent alle store sjanger-navn du kan tenke deg.
Med kompiser og rockeband-kolleger, Svein Bjørge og Mads Martinsen, startet Jarle hjertebarn-prosjektet Tons Of Rock i 2014 - da på Fredriksten festning i Halden. Etter at Norway Rock hadde sluttet å eksistere i var det en seriøs manko på arrangementer som fokuserte primært på god gammeldags Rock and Roll.
"Vi tenkte i første omgang å ha det så nærme som mulig Oslo, og satte en to timers radius som utgangspunkt. Så vi gikk ut i media og spurte etter ledige plasser. Derav ble det Fredrikstens festning, hvor vi holdt på fra 2014 til 2018."
Siden den gang har opplegget flyttet seg til ekebergsletten - på toppen av Oslo sentrum, hvor største location-kollega er Norway Cup, som kicker igang en drøy måned senere. Med ekebergsletten så sitter man på en langstrakt gress-slette med plenty plass, som kan minne om kaliberet til selveste Roskilde-festivalen.
"Det er en stor arena å ha! Det er helt eventyrlig lokalt til Oslo sentrum. Den kapasiteten skaper muligheten for konserter som ligger på toppen av europeisk skala. Ekebergsvingen er også et rikt historisk område. I tillegg til å være selve "taket" til hovedstaden, er Ekeberg en av de aller eldste bosetning-plassene i hele Norge. Man mener også at det er hvor Munch fant inspirasjonen til "Skrik". Så man sitter på en fantastisk kombinasjon av kulturell og historisk betydning, med en utkikk og plassering helt uten sammenligning."
Han trekker frem at Oslo får ufortjent dritt - mye i likhet med rocke- og metal-publikumet.
"Oslo har mye å tilby. Som en stolt innflytter fra vestlandet så kjenner man på at det ofte er litt "hysj hysj" at man er fra eller bor i Oslo. Det bærer liksom ingen stolthet å være fra Norges hovedstad. I stedet er all stolthet og tilhørighet forbeholdt bygdene og tettstedene. Jeg synes at Oslo fortjener kudos for å være en smeltepot av alt og alle Norge har å by på. Festivalen, i likhet med byen, samler sammen alle slags mennesker fra alle slags steder."
Hvis man drar mye på konserter har man kanskje lagt merke til en tendens når det kommer til tungrock-/pønk-/metalpublikkumet: Hvor svartere klær, tettere skjegg og tøffere 90-talls tatoveringer - hvor varmere, imøtekommende og hyggelige folk. Det er noe med de noe godt voksne gutta som totalt mister seg selv i ting. Selv om denne tingen "happens to be" elektriske gitarer og skriking, så tenderer det mot at man, uansett hvor tøft ytre, er kanskje en litt nerdete person som elsker å fordype seg i ting. Det er ikke gutta som bruker alle penga sine på merch, plakater, plater og signerte samleobjekter som er de verste - tenker jeg da.
I sammenheng med årets Tons of Rock skrev Natt&Dag en artikkel kalt "Baksiden av Tons of Rock", hvor de stilte spørsmål om dette var "nullpunktet for den hvite manns rasisme", etter påståtte ufine kommentarer rettet mot magasinets fotograf fra en håndfull usjarmerende gjester da magasinet våket gjennom campene utenfor festivalområdet. Kvåle understreker at det selvfølgelig er fryktelig synd, og at Natt&Dag, i likhet med alle andre, har rett til å mene hva man mene vil om hva man vil. Men at denne kvalitative "tendensen" er forbeholdt Tons of Rock sine gjester, stiller han spørsmål ved.
"Jeg har ikke lest artikkelen selv, men jeg har blitt referert til den. Det virker for meg helt ærlig som en attention-grab. Når man samler 100 000 mennesker på et musikk-arrangement så er det dessverre nærmest en uunngåelighet at noen av dem oppfører seg ufint. Men, det skal sies, at med så mange mennesker samla på fire dager - så rapporterer politiet helt utrolig lite bråk."
Han fortsetter:
"Metal- og rockefans er etter min erfaring flotte, rause og engasjerte folk, bestående av folk fra alle steder, i alle aldre og alle "walks of life" med dyp lidenskap for musikken de lytter til. Det er for typisk at dette publikumet blir bås-satt av medier som enkle og harry folk uten smak. En stor del av publikumet vårt er de som "står på sitt", imens en stor del av dagens generelle konsert-publikum er mer flyktige når det kommer til hva de lytter på, - som selvfølgelig er helt greit det også. Men, jeg synes metal- og rockefolket fortjener at man trekker frem deres mange positive egenskaper. "
Basert på nyhetsbildet så skulle man tro at rocken de siste årene ikke er noe særlig vital - og at det er lite som skjer. Men går man inn i en klesbutikk hvor som helst i verden så finner man band-tskjorter til et bredt utvalg historiske rockeband. Det er lettere å finne en Nirvana-tee enn det er å finne en The Weeknd-tee. Det er kanskje ikke så rart at dette er Norges største festival?
På årets program finner vi Judas Priest - en booking Jarle er spesielt stolt av, etter år med prøving og feiling for å få gjengen nordover. Det viser seg nemlig at dette er noe folket vil glede seg over som burdsdagsband.
"Basert på en brukerundersøkelse med 9000 mennesker så har Judas Priest flere år på rad hvert i topp 3 ønskede music-acts! Så nå var det jammen på tide å få dem på programmet. Det er ikke bare-bare å booke såpass store band med såpass stappa festivalsomre."
Han understreker også at bursdagen kommer til å bli ekstra stas. Apropos brukerundersøkelser så viser det seg at det folk bryr seg aller mest om er øl, dass og kortest mulig køer - noe Tons stadig jobber i mot. Men, det er også andre ting som settes til verk for å gjøre festivalen til en mer allsidig opplevelse.
" -Stand-up, spoken-word og gaming-eventer viste seg i 2023 å være stor suksess. Det trengs faktisk en liten pause fra musikken og i blant - tro det eller ei. Vi satser også på et bredt og deilig matprogram."
Når jeg spør han om øyeblikk han ønsker å trekke frem som høydepunkter fra det siste tiåret så klør han seg i skjegget. Er ikke lett å "kill your darlings" etter å ha booket så mange store band og artister. Jeg ønsker å punktere graviteten av dette med et screenshots av booking-oversikten fra år til år liggende på wikipedia:
Vi prøver å snevre det inn til topp 3. Jarle velger til slutt å følge magefølelsen. Det er tydelig at det er snakk om en skikkelig rock-and-roll nerd som utvilsomt har får mangt et fan-øyeblikk opp gjennom festivalens aktive år.
"Først vil jeg nok trekke frem Alice Cooper. Når han spilte i 2016 fikk jeg skravle med han og kona i 20 minutter back-stage. Han synes jeg kanskje er den kuleste rockestjernen i verden. Det var ganske surrealistisk å stå snakke med han etter at de hadde vært i Halden og handla på Cubus. Veldig jordnære og ålreite folk. Vi stod og skravla om shopping og historie, liksom. "
Neste i rekka er ingen ringere enn Slayer sin avslutningskonsert i 2019.
"En av mine viktigste band personlig. - Og altså (!), det å møte Tom Araya personlig - og diskutere backstage-fasilitetene - som han raust ville skryte av. Det er skikkelig kult at han ikke gjorde seg for god til å ta seg tiden til chit-chat. Dette er noe jeg på disse ti åra har merket er gjennomgående med store rocke- og metalartister."
Sist ut er gamlegutta med maling og skinndrakter - igjen i 2019. Et bra år.
"Man kunne sikkert dratt frem Iron Maiden eller Guns N'Roses. Men for meg så må nok sistemann bli KISS. Dette er et band som jeg oppdaga som åtteåring og har elsket siden den gang - og det er noe spesielt at mine egne døtre på 13 og 16, altså neste generasjon av min egen slekt, oppdager og verdsetter dette bandet ilag med meg på ekebergsletta. De har blitt med meg på konserter med dem i forkant også, og det var utrolig stort for dem å få lov til å møte bandet."
Jarle avslutter: "- Det er nok det som er selve magien med Rock and roll som gjorde at jeg og gutta starta festivalen i utgangspunktet. Dette med at sjangeren klarer å transcendere generasjoner og skape samme form for lidenskap og entusiasme over så mange år, er noe helt spesielt. Det er noe med rocken som kan minne om fotball - hvor supportere forbli trofaste til klubben sin, drar på kamper, kjøper drakter og sprer det gode ord. Bare at i Rock and Roll er det ingen tapere: Det er bare vinnere."
Etter en god og lang prat tar GAFFAS fotograf noen keitete bilder av oss rundt på lokalet. Jarle er en rause og imøtekommende fyr med masse å dele, og jeg kunne skrevet en bok basert på alt vi skravla om. Det jeg sitter igjen med er iallfall det at tiårsjubileet til Tons of Rock kan i år feires takket være den samlende magien til godt voksne mennesker med skinnbukser, sirkussminke, symmetrisk utfordrende elgitarer - og legendariske låter som treffer ethvert åpent hjerte.
