GAFFAs anmeldere har fått i oppgave å velge ut og skrive fritt om hvert sitt personlige NR 1 album fra 2024.
Prog-rock, jazz, math-rock, latinske undetoner, og en cover av en glemt Frank Sinatra -coverlåt, er de mange musikalske elementene som sammen blir servert på Geordie Greep sin første solodebut. At det skjer så mye kunne vært overveldende, men ender tvert i mot opp som en perfekt balansert blanding med inspirasjoner. Det intrikate gjøres tilgjengelig og lett å høre på (uten at det vannes ut), på et utforskende album som våger å være sjangerløst.
Som tidligere vokalist og frontmann for Black Midi, et av de mest progressive og idérike rockebandene fra dagens engelske rockescene, har Greep tatt med seg, utviklet og perfeksjonert uttrykksformen sin til noe helt nytt.
Les også: Her er årets beste utenlandske album
Å titulere sitt debutalbum som solo artist «The New Sound» kan ved første øyekast virke både selvidoliserende og egosentrisk, men det er nettopp mannssjåvinistisk selvgodhet som blir kastrert og harselert med på skiva, - med tydelig bruk av humoristisk selvironi.
Perspektivene fra disse lugubre misantropene blir fortalt i 1. 2. og 3. perspektiv som resulterer i en kompleks fortellerstil med dype nyanser. Det er historier fortalt fra perspektivene til pretensiøse gutter, menn som kjøper sex, krigs gale generaler, alle på søken etter anerkjennelse og kjærlighet.
Geordie Greep sin særegne måte å synge og snakke på over sangene sine er fascinerende og gir et tidløst preg over hele albumet. Den engelske musikeren har en talemåte som høres ut som en blanding av gebrokkent engelsk og en slags gammeldags transatlantisk aksent. Med ulike infeksjoner og tonefall krydder han albumet med historien som bare en sjømann kan.
Den intense sangen «Blues» åpner albumet med komplekse gitar, bass og trommerytmer. Denne trioen av kompleks instrumentalbruk går inn og ut av synch med hverandre for å putte deg i en transeaktig tilstand.
Albumets høydepunkter er mange, men «Holy, Holy» overgår dem alle med sin intensitet, kompleksitet og lekenhet. Det er en hylende gitar og en marsjerende trommeseksjonen som åpner det hele. Det utvikler seg med at et piano blir introdusert, en saksofon kommer inn på høyre øre, et backing kor av gospelske proposjoner bygger opp det hele, med en rytmeseksjon som utvider seg for hvert minutt. Og i en magisk manøver fader musikkens sakte bort og du sitter igjen forlatt - lengtende etter mer.
Albumet byr på sparsomme, men snarrådige, -tekster som med få enkle ord setter tonen på låter. I «Bongo Season» synger Greep om de mest absurde og morbide ting:
«Two mice harakiri, in the corner of my room
Their little paunches bleeding, their tails are interlinked
An orchestra plays through the floorboards He says, "Hello," as they say, "Goodbye"»
Eller som han åpner «The magician»:
«You drop a kid in gasoline, And give him a lit match
And slap him on the ass, When he lights himself aflame»
Det er både gøy og tankevekkende å følge med på tekst. Man blir fylt av en glede ved å lytte til oppfinnsomheten 25-åringen fremviser.
Tittelsporet er et 5 minutters instrumental med arpegierende bass, flerstemt gitar, orgel og rytmer som svaier opp og ned. Det skaper et musikalsk landskap som gir assosiasjoner til «Low» av David Bowie, «A New Career in a new town» anyone?
Sangene, «Terra», «Through a War» og «Bongo Season», er likt tittelsporet i hvordan de er stappfulle av latinske salsa og jazz-innflytelser som løfter albumet til nye høyder.
«If you are but a dream» avslutter det hele som en bittersøt farvel. En sang fra 1940-tallet og tidligere fremført av Sinatra. Det stripper ned alt, legger gitaren på hylla og lar trompetene spille Mr. Greep ut på sin siste reise.
Lik et Hieronymus Bosch -bilde, er albumet proppfult av ikonografi, symbolik og historier om kjærlighet, tap, død, angst og den menneskelige tilstanden. Et 21. århundre stillbilde av kjærlighet, maskulinitet og tap.
