Eddie Vedder fyller 60

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO.

Bølgene slår mot en steinete klippe, fanget midt i havet, i begynnelsen av The Whos «I Am The Sea» fra Quadrophenia. Den grandiose historiens hovedperson, Jimmy, er fanget i naturens kaos og bespotter omgivelsene: "Can you see the real me? / Can ya? CAN YA?".

Deretter bryter gitarstøyen gjennom med «The Real Me» – vi ser Townsends "vindmøller", The Ox som bunnsolid pumper på bassstrengene, og Keith Moons personifiserte galskap bak trommesettet.

Denne legendariske åpningen av et like legendarisk album kom til å markere bevisstheten til legenden i fokus, som fylte 60 år denne uka, da han satt på stranden i San Diego i tenårene og så ut over havet. Spørsmålet - "Kan du se den virkelige meg?" - ble av personlig karakter for ham. Og samtidig ble han fan av The Who for livet.

Edward Louis Severson III ble født 23. desember 1964 i en forstad til Chicago. Verden skulle senere bli kjent med ham som Eddie Vedder, forsanger i Pearl Jam. I ettertid var hans tidlige oppvekst preget av foreldrenes skilsmisse. De skilte seg året etter hans fødsel, og mannen, Peter Mueller, som Vedder kom til å kalle far, var ikke hans egentlige far. En traumatisk åpenbaring som også senere ble grunnlaget for Pearl Jams gjennombrudds-hit fra debuten Ten (1992), nemlig «Alive».

Som tenåring flyttet han med familien til San Diego, og det var i løpet av disse årene han fikk vite at Mueller, som han hadde et trøblete forhold til, ikke var hans virkelige far. Da hadde imidlertid hans virkelige far, Edward Louis Severson Jr., dødd av multippel sklerose, noe som gjorde en gjenforening umulig. Vedder hadde bare kort møtt Severson jr. i sin tidlige barndom, og på den tiden trodde han det bare var en gammel familievenn.

Det formet unge Vedder, som i sitt siste år på college flyttet hjemmefra og tok ulike strøjobber for å forsørge seg selv. I denne perioden gjorde han seg bemerket på den lokale musikkscenen, hvor han kort spilte med blant andre Surf And Destroy og The Butts.

I 1990 sendte tidligere Red Hot Chili Peppers-trommeslager Jack Irons en demo-tape fra noen venner han kjente i Seattle. Den handlet om Stone Gossard og Jeff Ament, som sammen slikket sårene sine etter at forsangeren deres, Andrew Wood, døde av en overdose heroin og hadde fått bandet deres, Mother Love Bone, til å stoppe opp på randen av et gjennombrudd. Med seg hadde de den lokale gitarhelten Mike McCready.

Demoene ble skrevet på loftet til Gossards foreldre, og Vedder lyttet intenst til dem en morgen mens han satt på stranden og gjorde seg klar til å svømme ut i bølgene og surfe. I vannet ble han kanskje mer selvbevisst fordi ordene begynte å strømme i hodet hans. Som han kanskje hadde lært fra The Who, skrev han en miniopera over de tre demoene: "Alive", "Once" og "Footsteps".

Ved å gjøre det var den unge Vedder med på å skape en historie som siden har gått over i rockhistoriens store mytologi. Resultatet ble Pearl Jam, et av 90-tallets største rockeband, og et band som den dag i dag fortsatt nyter stor popularitet, akkurat som de fortsatt er aktive både med albumutgivelser og konsertturneer.

Før Pearl Jam slapp sin debut, dukket Vedder også opp på den kollektive innsatsen til Temple Of The Dog, der Chris Cornell, Stone Gossard, Jeff Ament, Mike McCready og Matt Cameron hyllet den falne Andrew Wood. Han sang duetten «Hunger Strike» med Cornell, som raskt ble en hit for 90-tallsgenerasjonen, samtidig som han varslet om noe nytt som skulle komme fra Seattle, som allerede hadde sett en eksplosjon i antall vellykkede band.

Opp gjennom 90-tallet ga Vedder sammen med Pearl Jam ut flere album som i dag kan betraktes som klassikere – i tillegg til debuten står den dystre Vitalogy (1994) fortsatt som et slags personlig brudd med den store berømmelsen.

Den økende populariteten falt ikke lett for Vedder. Han kjørte heller alene i en utslitt buss når bandet skulle på turné enn å reise førsteklasses med fly. Hans økende avsky for det kommersielle aspektet av musikkindustrien kom også til å prege Pearl Jams karriere og er kanskje en av grunnene til at bandet, som så mange andre band som nyter den tynne luften på berømmelsens høyder, ikke er fragmentert og falt. fra hverandre. I april 2024 ga de ut sitt 12. studioalbum, Dark Matter.

En avgjørende opplevelse i Vedders – og Pearl Jams – karriere er den tragiske konserten på Roskilde Festival i 2000, som resulterte i at ni unge mennesker døde. Bildet av en hjelpeløs Eddie Vedder, knelende og gråtkvalt på scenen, med ansiktet begravd i hendene, er brent inn i bevisstheten til alle festivalgjengere.

I de påfølgende årene etter 2000 var Vedder og Pearl Jam fortsatt svært aktive, men Vedder fant også tid til å gi ut materiale under eget navn – inkludert filmlydsporet til Into The Wild (2007), som han mottok flere priser for, og senest Earthling fra 2022.

Danmarks førende Pearl Jam-ekspert, GAFFA DKs mangeårige skribent Henrik Tuxen, som kender Vedder personlig og dessuten har skrevet de roste biografiene "I Pearl Jams Fodspor" og "Pearl Jam – The More You Need the Less You Get", møtte Eddie Vedder og Pearl Jam i 2013. Med dem reiste han over Atlanteren før han skrev "Pearl Jam – No Sleep till Brooklyn" om "verdens bedste rockband" anno albummet "Lightning Bolt".