Historien om Robbie Williams er smurt godt inn i han selv. Og smaken er faktisk helt ok.
Michael Gracey: Better Man, Vurdering: 4 av 6 stjerner.
Imens dansker og svensker allerede har hatt nasjonale premierer på den etterlengtede filmen i løpet av romjulen, så må nordmenn vente helt til 24/1 2025 (!) før vi kan oppleve den atypiske musikkbiografien på det store lerretet. Urettferdig? Veldig! - Men, her har du i minste en lite forsmak på hva du har i vente.
Selvrealisering kommer ofte etter krisen. Det er der Robbie Williams har funnet seg selv de siste årene av sitt liv. Rabagasten har blitt voksen, eller prøver i det minste å bli det. Han ser innover for det som ser ut til å være første gang i livet hans, og deler alt fra eskapader til sammenbrudd.
Les også: GAFFA intervjuer Noel Gallaghers fotograf Sharon Latham
Først fikk vi Netflix-dokumentaren, der han forsøkte å lettere avkledd blotte seg for publikum. Artig nok noe han har hatt tradisjon for fra før, men pakket inn i en skikkelig rumpete ironi.
Det er litt den samme innpakningen vi får i Better Man. Den ultra-ærlige biopicen, som forteller om oppstarten i den midt-engelske byen Stoke-on-Trent, til den historiske karrierehøyden -og dermed den personlige kollapsen i kjølvannet av de fire konsertene i Knebworth i 2003.
Men uansett hvordan Robbie Williams velger å fortelle historien sin, hvordan regissør Michael Gracey velger å iscenesette den, må én ting først gjøres helt klart. I Better Man blir Robbie Williams fremstilt som en sjimpanse. Useriøst? Umiddelbart. Men, kunne vi forvente noe annet?
Robbie Williams har aaaaalltid gjort kødd ut av seg selv og andre. Det var nok delvis derfor Take That tok slutt, og forklaringen bak sjimpansen i joggedress sies å være at Williams føler seg mindre utviklet enn andre mennesker. En annen forklaring er at han alltid har følt seg litt som en ape på et sirkus. Og begge deler gir faktisk mye mening når du ser tilbake på Williams måte å håndtere livet som superstjerne på, og hans evne til å administrere 125 000 mennesker under en fire dager lang kokainrus, med knust selvtillit.
Robbie Williams som sjimpanse fungerer faktisk overraskende bra. Faktisk ville hovedrolleinnehaver Jonno Davis neppe vært mer overbevisende uten CGI. Noen ganger får ikke følelsene virkelig lov til å ta tak, og det er synd for en film som kjører så tungt på den depressive siden av Williams suksess. Men til tross for nyansene som forsvinner i teknologiens begrensninger, komplimenteres det av arrogansen Robbie Williams brukte i sine yngre år for å kamuflere sin kriserammede selvfølelse.
Regissør Michael Gracey er en kjent gentleman når det kommer til filmer som trekker mye på den musikalske sjangeren. Og Better Man er utvilsomt en musikal. For anledningen har Robbie Williams spilt inn en rekke av sine største hits på nytt slik at låtene kan løfte historien. Og det er en liten genistrek, fordi det betyr at historien aldri mister retning.
Historien er skåret inn til beinet og med fokus på enkelttemaer. Enten det er gjennom «Feel» fremført av en ung Williams, som støtter vendepunktet ved farens avskjed, eller den hardtpumpede «Rock DJ», som inntar Regent Street i London med store armbevegelser i sin skildring av Take That's forestående gjennombrudd.
Better Man er helt klart en film etter Robbie Williams' hode. Historien er gjennomgående mørk, men besitter likevel et lett alvor og en selvironi som underbygger karakteren Robbie Williams har skapt for de som ikke kjenner ham bak fasaden.
Musikken fremstår derimot naken og direkte. Naken som Williams har egentlig aldri hatt problemer med å være, men forskjellen fra årtusenskiftet til nå er at Robbie Williams faktisk tør å ta seg selv noe på alvor.
Les også: Dave Grohls datter snart klar med debutalbum
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA SE før den ble oversatt og redigert av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO.