Bildene strømmer på og juryen gjør seg klar.
Har du meldt deg på konkurransen? Meld deg på GAFFA Photo Awards nå!
– Fortell litt om hva som foregår rundt Helge Brekke om dagen, Helge Brekke!
Denne høsten har det vært en god blanding av studioarbeid og spennende festivaler, men først og fremst arbeidet frem mot min første solo-utstilling som fokuserer på å være bevisst sin egen tilstedeværelse.
Det har vært et skikkelig friskt pust å realisere et fysisk kunstprosjekt med gode samarbeidspartnere som Hos Arne og Studio Technika. Det er lite som slår å se bildene sine i stort format på kvalitetspapir sammenlignet med alle de digitale inntrykkene vi omgis av. Utstillingen står til og med 15. desember på H–A Gallery i Oslo.
- Hva skiller et godt musikkbilde fra et dårlig musikkbilde?
For meg handler live musikkfoto om å formidle stemning; ikke bare portrettere eller dokumentere. Et godt konsertfoto klarer å gjenskape følelsen av at musikken er fanget i bildet: Fokuset, eller støyen, eller kaoset. Enten det er høylydt eller lavmælt energi; bildet kan gi deg følelsen av å være der. Ønsket om at du hadde vært der. Eller tenne lysten til å dra ut på konsert igjen.
Portretter av artister og musikere går som oftest en av to veier; enten portretterer man personen bak musikken, eller så portretterer man kreativiteten som finnes i personen. Felles for de begge, er at man balanserer mellom å skape nysgjerrighet om den portretterte, og følelsen av å ha kommet nærmere på hvem de egentlig er.
I en feature-serie er man gjerne mer klassisk dokumentarisk orientert, men ønsker gjerne å få frem alt dette; både kontrastene mellom artistene av og på scena, og hva som er den røde tråden som hinter til kjernen av hvem artistene egentlig er. Hvordan er en dag, en uke, en måned i deres liv? Hvordan er det å være flue på veggen, eller gjest på turnéen? Kan man komme noe nærmere et fast holdepunkt i hvem de egentlig er?
- Gjennom din konsert- og musikkfotograf-karriere»; Hva er konserten som har gjort størst visuelt inntrykk på deg?
Oj, dét føles umulig å svare på!
Som konsertfotograf husker jeg ofte konsertene gjennom bildene mine, på godt og vondt. Uansett hvor gode bilder jeg har tatt av en konsert, vil de aldri overgå opplevelsen av å være skikkelig tilstede i en fantastisk konsert. De sterkeste visuelle inntrykkene sitter for min del igjen fra konserter hvor jeg ikke opplevde konserten gjennom en søker, for eksempel Chris Cunninghams konseptuelle konsert på Roskilde i ‘11, eller Hildur Guðnadóttir nede i midten av en gigantisk, underjordisk bunker i Berlin rett før pandemien brøt ut.
Jeg har jo blitt formet av utallige innflytelser, og det nyeste står gjerne sterkere i minnet, mens de eldste gjerne gjorde sterkere inntrykk der og da: Kanskje det aller sterkeste må ha vært som 11-åring å oppleve Michael Jackson live på Valle Hovin.
- Hvordan kom du inn i bransjen din og hvordan har du jobbet for å komme dit du er i dag?
Min vei inn i bransjen startet via studenthusene i Bergen. Fotogruppene på Hulen og Kvarteret ga meg tilgang til å ha med kameraet på utallige konserter, og siden jeg jobbet frivillig både der og på festivaler ble jeg kjent med mange av de som senere ble arrangører eller artister som trengte en fotograf.
Jeg måtte etter hvert innse at det ikke fantes noe særlig penger i konsertfoto per se, med mindre man jobber direkte for managements/labels med litt større oppdrag, så ønsket om å leve av foto krevde at jeg utvidet porteføljen min og det ledet meg inn i portretter og assistering for en fotograf som lærte meg det grunnleggende i studioarbeid.
Det viktigste var å stadig være på. Ikke bare snakke om hva jeg ønsket å gjøre, men gjøre det med de ressursene jeg hadde, og vise folk rundt meg hva jeg ville gjøre mer av. Legge til rette for nye muligheter og faktisk være åpen for å ta de mulighetene når de byr seg.
