Slipknot? Deftones? Linkin Park? System Of A Down? Nei, det var Korn som definerte en helt ny sjanger – GAFFA markerer 30-årsjubileet for et av metals mest ikoniske album i nyere tid.
11. oktober 1994 ble Korns debutalbum Korn gitt ut. Bakersfield-bandet ga ut 60 minutter med mer eller mindre rent hat. Hat mot menneskelige motbydeligheter.
Mesterverket Korn, som innledet bandets gullalder for bittelitt mer enn nøyaktig tretti år siden, har ikke mistet noe av sin fascinasjonskraft.
Les også: (RHCP) KLASSIKEREN: Sex, narkotika og funkrock
Korn trengte 52 sekunders oppstart for å forberede sin første tenning. Det hele begynner med en målbevisst cymbal og trivielle oppfølginger på gitaren. Et ekstremt bisarrt scenario – helt til kvintetten blir alvorlig på et tidspunkt. "Are you ready?!" roper Jonathan Davis det mest retoriske av alle retoriske spørsmål til verden. Og det ville ikke være tid til å si nei: en brøkdel av et sekund senere bryter alle demningene og du befinner deg i en musikalsk nedadgående spiral – nemlig «Blind». Noe sånt kalles vel en «Instant Classic» i disse dager.
Lydideen – en kombinasjon av to bittert forvrengte og avstemte syvstrengsgitarer og en slap-bass – ideen var så god og unik at ingen den dag i dag har våget å kopiere den. I tillegg, når du hører den svært unge David Silveria spille trommer, vil du nesten tro Jonathan Davis sine uttalelser om at Silveria aldri elsket å spille trommer så mye som han gjorde på de to første Korn-platene.
Davis selv beveget seg derimot langt bort fra sin musikalske og ikke minst vokale senit på den tiden. I stedet viste han et degenerert spekter mellom overdreven aggressivitet, desperat sutring og absolutt kulde. I tillegg brakte denne mannen, i begynnelsen av tjueårene, sine psykologiske avgrunner inn i tekstene på en uforlignelig hensynsløs og ærlig måte: ydmykelser på videregående ("The Subject"), paranoia i forhold ("Need To") og, selv opplevde, overgrep mot barn, noe foreldrene hans ikke trodde på da han fortalte dem om det ("Daddy").
Historien om sistnevnte spor inspirerte også det mest suksessrike kunstverket til dags dato i Korns omfattende diskografi.
I tillegg forble «Daddy» det eneste store musikalske eksperimentet på plata, sammen med den legendariske sekkepipe-introen fra barnesangkollasjen «Shoots And Ladders». Kanskje er det nettopp derfor dette albumet virker så sammenhengende og ugjendrivelig.
Alt i alt dreier det seg om 60 minutter med misantropi satt til musikk, som Korn ikke omsetter til strålende virtuose opptredener, men i stedet til en mengde strålende arrangementer, riff og groove-ideer. Når vi ser tilbake, er det vanskelig å tro at de fem særingene fra Bakersfield måtte slite i flere måneder med disse sangene under beltet før Epics datterselskap Immortal Records til slutt forbarmet seg og tok dem under sine vinger. Resten er historie.
Produsent Ross Robinson brakte bandet sammen i 1994 på et fascinerende ambivalent stadium i deres utvikling: På den ene siden passer hvert tannhjul i bandets struktur allerede med den andre. Samtidig er det en forfriskende amatørmessighet ved musikken som så ut til å ha delvis forsvunnet med oppfølgeren Life Is Peachy, som også ble produsert av Robinson, og en amatørisme som selvsagt aldri kom tilbake 100 prosent gjennom årene.
Korn-debuten kom et år før Deftones' Adrenaline, tre år før Limp Bizkits Three Dollars Bill, Y'all$, fire år før System Of A Down, fem år før Slipknot og seks år før Linkin Parks Hybrid Theory.
Nok et slags Big-Bang for en hel sjanger: New Metal, Nu Metal, eller hvordan det staves. Korn-forsanger Jonathan Davis har aldri argumentert for denne sjangerbetegnelsen, ettersom folk ifølge ham ikke visste hva de skulle kalle Korns sounds eller hvor de skulle plassere bandet på et sonisk spekter. Ifølge Davis er Korn "Korn" og har en unik lyd som du kjenner igjen til enhver tid og hvor du aldri trenger å se på skjermen for å sjekke hvem artisten er – du er ikke i tvil når du hører på Korn. Det må man gi mannen æren for å ha rett i.
«Nu Metal» ble en musikalsk bevegelse som i dag ofte blir latterliggjort som et dumt ungdomsfenomen, og ble fullstendig utnyttet og hypet i hjel et tiår senere. Kanskje er en sjanger basert på radikal forenkling dømt til å være et overgangsfenomen fra starten av. Men undertegnede deler absolutt ikke latterliggjøringen av sjangeren fra mange portvakter og metalpolitiet – Korn, og for eksempel bandene nevnt ovenfor, er alle noen av de største metalbandene i dagen musikklandskap.
I alle fall: 30 år etter debuten ser Korn ut til å sitte like godt i selen som alltid. Til sommerens festivaler hilser Korn alle festivalplakater ovenfra som den absolutte headliner, et arveband, for å si det sånn. I fjor sommer var Europaturneen nesten helt utsolgt, etterfulgt av en enorm utsolgt USA-turné med franske Gojira som oppvarming for Korn. I tillegg Australia samt utsolgte stadionkonserter både som enkelt headliner (BMO stadion, Los Angeles) eller som co-headliner med System Of A Down (MetLife Stadium, East Rutherford, New Jersey). Korn er nok et større band i disse dager enn på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av dette årtusenet.
Les også: Death By Unga Bunga på norsk!
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på GAFFA DK før den ble oversatt av den norske redaksjonen og publisert på GAFFA NO
