Hvem husker ikke kampen mellom Oasis og Blur på 90-tallet da begge ønsket å ta og beholde Britpop-tronen? Sistnevnte band trakk det lengste strået ifølge GAFFAs Jim Knutsson, som ønsker å fremheve 30-årsjubileet til albumet Parklife.
Blur fikk et forsprang på rivalene Oasis med platene Leisure og Modern Life Is Rubbish, men ettersom ingen av disse verkene vil gå over i historien utenfor hjemlandet, hopper vi rett til 1994, da Blur ga ut Parklife og Oasis slapp debutalbumet sitt Definitely Maybe.
Det var året da britpop-sjangeren virkelig slo gjennom og konkurransen var hard for alle britiske gitarband. Det var derfor et passende albumcover for Blur's Parklife, der to hunder konkurrerer mot hverandre. To brødre med holdning, Liam og Noel Gallagher, var Blurs største rivaler. Blurs sjarmerende lekne "Girls & Boys", spoken word-fylte tittellåt "Parklife og orkestrale "To The End" var imidlertid beviset på at Damon Albarn og resten av bandet hadde større bredde enn Oasis. Sistnevnte hentet rett og slett for mye inspirasjon fra idolene i The Beatles inn på 90-tallet med banale tekster og lukt av sigaretter og alkohol.
Den åpnings- og smittende hitsingelen Girls & Boys på albumet Parklife ble skrevet av frontmann Albarn mens de var på ferie i Magaluf hvor folk lå med hverandre til venstre og høyre. Som alltid er en god inspirasjonskilde.
Hvis du fortsatt vil ha en bakgrunn for hvordan det tredje albumet Parklife ble til, var bandet på jakt etter sin egen lyd på debutalbumet Leisure fra 1991. Singelen "There's No Other Way" luktet Madchester med det The Stone Roses-inspirerte gitarriffet, mens Albarn utseendemessig så ut som han kunne vært en tredje Gallagher-bror.
«Modern life is rubbish», sang frontmannen på singelen "For Tomorrow" to år senere, som også ga tittelen til deres andre studioalbum utgitt samme år. Britpop var på alles lepper i Storbritannia i denne perioden mens grunge hadde tatt et sterkt tak i USA på den andre siden av Atlanterhavet. Det er vanskelig å tenke på noe mer britisk enn Blur og britene fant det lett å omfavne For Tomorrow og synge med på refrenget som gikk «La la la la la la la la la la la la».
Det var likevel først på Parklife at omverdenen begynte å virkelig bry seg om Blur. "To The End" beskrev et forhold som sprakk i sømmene når du er i det forferdelige stadiet hvor du sier ting du ikke mener bare å såre. Som en forsmak på et bittert tema som ville komme til full blomst på 1999-albumet 13.
Lætitia Sadier fra Stereolab gjestet fransk vokal på albumversjonen av To The End mens Françoise Hardy gjestet nyinnspillingen året etter. De elegante strykerne gjør at balladen skiller seg ut i bandets diskografi.
Den lille byen Hultsfred ble fylt til randen i 1994 med rundt 20 000 fest- og musikkelskere som kunne tenke seg å campe noen dager på sensommeren for å se band som Primal Scream og fremtidige rivaler Blur og Oasis. Selvfølgelig åpnet Blur med tittelsporet "Parklife" som en av flere sanger fra albumet som ble fremført live under festivalen.
Dette verket skiller seg også ut i bandets karriere da skuespilleren Phil Daniels snakket seg gjennom versene og gjestet musikkvideoen. Det er vanskelig å finne en sang som høres mer britisk ut enn dette, og det var bare riktig at den ble inkludert som en del av avslutningsseremonien for de olympiske leker i London 2012 i en symfonisk tolkning.
Selv om det er lett å se det som en hyllest til arbeiderklassen i hjemlandet, har gitarist Graham Coxon i stedet gitt utseendet at det er sarkastisk. Noe som ikke er vanskelig å forstå når man hører på musikkens lekenhet, som nesten er plagsomt smittende. Den medfølgende komiske musikkvideoen tilbakeviser denne tesen.
Den siste singelen som ble gitt ut fra albumet var den sjarmerende "End Of A Century", og selv om det er en god låt, er det kanskje ikke en singel som har limt seg fast i hjernen til gjennomsnitts-lytterne. Nok en gang beskrives et forhold som ikke direkte brister av lidenskap, men i stedet er det hjemmekvelder som dovent ser på TV mens godnattkyssene utveksles med tørre lepper.
Takket være musikken til Britpop-band som Blur, Oasis, Suede og Pulp ble Storbritannia sett på som et feststed igjen, 30 år etter at "Swinging London" hadde vært et konsept på 60-tallet.
"Cool Britannia" ble det nye konseptet som gjorde at britene kunne gå rundt med større selvtillit og føle stolthet over hjemlandet. Det gikk endelig så langt at Parklife-albumomslaget ble et frimerke i hjemlandet deres i 2010. Slik vet du at du har skapt en klassiker som tåler tidens tann.
Humor blandes med alvor og du får en dose av sistnevnte i finstemte "This Is A Low" der Coxon lar elgitaren snakke under soloen. Før den nesten helt instrumentale "Lot 105" kan fullføre albumet og byr på førstnevnte.
Selv midt i albumet får du et instrumentalt mellomspill i form av den valsduftende "The Debt Collector". Og det er et variert album som byr på alle mulige inspirasjonskilder som punk, psykedelisk musikk og synthpop. Hvis du tenker på det siste, var det ikke rart at Pet Shop Boys gjorde en remiks av "Girls & Boys". Nå for tiden kan du se plata som en tidskapsel fra midten av 90-tallet.
