Nyhet

Mercury Prize-nominasjonene er klare

Nominasjonene til årets pris ble i går ettermiddag offentliggjort. På listen over de tolv beste albumene, finner man bidrag fra både nykommere og garvede veteraner i britisk musikkliv.

Mercury Prize deles ut til den artisten eller det bandet som har gitt ut årets beste album i Storbritannia og Irland. Initiativet til prisen ble tatt av British Phonographic Industry og British Association of Record Dealers, og skulle fungere som et alternativ til Brit Awards. Første gang prisen ble utdelt var i 1992, da band som The Jesus and Mary Chain, Saint Etienne, U2, Simply Red og Jah Wobble var nominert. Det var derimot skotske Primal Scream som stakk av med prisen, da de foregående høst ga ut det klassiske albumet «Screamadelica».

I fjor innbefattet denne listen blant annet Adeles «21», James Blakes selvtitulerte debutalbum, Katy Bs «On a Mission» og Tinie Tempahs «Disc-Overy». Prisen gikk derimot til PJ Harvey, for hennes åttende studioalbum, «Let England Shake». Harvey er den eneste som har vunnet prisen to ganger. Første gang hun vant prisen, var i 2001 for albumet «Stories From The City, Stories From The Sea».

Det ble likeledes i år knyttet store forventninger til hvilke band og artister som havnet på listen over nominerte til prisen for årets album i Storbritannia og Irland. I ent id hvor musikksalget stuper og de fleste artister og band tjener desidert mest penger på konserter og turnévirksomhet, er det interessant å se at musikkprisene fortsatt står høyt i kurs, både blant musikere, fans og kritikere. En nominasjon til Mercury Prize fører også – særlig blant de mindre kjente nominerte – til kraftig økte salgstall, selv om mange hevder at det å bli nominert til eller vinne en Mercury Prize er noe av en forbannelse.


På forhånd ble det tippet at nykommere som blant andre Django Django (bildet), Alt-J og Jessie Ware ville stille sterkt i nominasjonsprosessen, sammen med mer værbitte musikkveteraner som Richard Hawley og Kate Bush.

Da de nominerte ble offentliggjort i går ettermiddag, var det bare Kate Bush – som i fjor ga ut albumet «50 Words for Snow» – av de forhåndstippede som ble utelatt fra det gode selskap. I tillegg til Django Django, Alt-J, Jessie Ware og Richard Hawley, fant man navn som Ben Howard (for «Every Kingdom»), Field Music (for «Plumb»), Michael Kiwanuka (for «Home Again»), Lianne La Havas (for «Is Your Love Big Enough?»), Sam Lee (for «Ground of Its Own»), The Maccabees (for «Given to The Wild»), Plan B (for «ill Manors») og Roller Trio, for deres selvtitulerte album.

En del av de nominerte albumene har også funnet veien til GAFFA-kontorene i både Norge, Sverige og Danmark.


GAFFA-redaktør Øyvind Rones ble gledelig overrasket over Django Djangos debutplate, som mikset retropreget rock med vokalharmonier og lekre, elektroniske detaljer.

– Nøkkelen her, utenom det at de har laget et knippe fantastiske låter, er at de gjennomgående er subtile i sin miks av de forskjellige elementene. Det høres aldri anstrengt ut, noe som har en tendens til å være det største problemet når tilsynelatende inkompatible sjangre skal blandes. «Hail Bop», «Storm», «Default» og «Life's A Beach» bør havne på samtlige spillelister denne sommeren. Hvis du ikke danser teit til en av disse låtene i sommer, så har du rett og slett tapt kampen om sommeren 2012, skrev Rones og ga plata fem stjerner.

Som en slags underdog i det britiske soulmiljøet, har Jessie Ware seilt på en bølge av velvillighet gjennom hele året. I august kom hennes etterlengtede debutalbum, kun en drøy uke etter at hun spilte på Øyafestivalen. GAFFAs anmelder Ola Vikås kalte debuten stilren og tilbakeholden.


– Den produksjonsmessige tilbakeholdenheten på låter som «Devotion» og «Sweet Talk» fremhever stemmen hennes på en utmerket måte, og den påståtte åttitallsestetikken gjør seg først og fremst gjeldende i valget av synther på plata. Det er ikke mer ostete enn at det funker, og det balanserer hele tiden på kanten – uten at det blir en Sade-pastisj. Selv om Ware presenterer en god håndfull nye låter, er det fortsatt hennes nettberømte som resonnerer best, selv om låter som «No To Love» tegner seg til å bli en ny klassiker, skrev Vikås, og ga plata fem stjerner.

24 år gamle Michael Kiwanuka har – til tross for at han bare har ett album på samvittigheten og i så måte er et ferskt navn – fått nesten like godt fotfeste i Skandinavia som i hjemlandet. Hans «Home Again» ble utgitt i januar i år, og ble anmeldt av GAFFAs Souhail Hassan, som kalte skiva autentisk, sløv retrosoul.

– Selv om det er velutført og overbevisende, er det ikke mye kraft over Kiwanuka. Det er lyttemusikk med stort L, og man finner ingen låter med raskere tempo eller humørløftere på skiva. Men er man den ettertenksomme, følsomme typen, vil Kiwanuka gå rett inn. På den måten har denne stygge andungen, særlig i forhold til hva som er hot på hitlistene akkurat nå, men han har likevel en sjanse til å sette sitt avtrykk også der og gjøre en forskjell.


I februar kom Field Musics «Plumb», som anmelder Henning Scherer Skjørsæter kalte et storslagent album for spesielt interesserte.

– Den som tar seg tid til litt målrettet lytting har derimot mye godt i vente. «Plumb» kommer ikke til sin rett som bakgrunnsmusikk, albumet krever lytterens fulle oppmerksomhet. Og fortjener det. Likevel, med sine intrikate lydbilder, plutselige vendinger og innfall er det nok en del som ramler av lasset før de har gitt «Plumb» en skikkelig sjanse, skrev Skjørsæter, og vurderte plata til fem stjerner. 

«Skrøpelig villskap og fjærlette beats», var ordene anmelder Kristian Bach Pettersen valgte å bruke om The Maccabees' «Given To The Wild».


– Fans av The Maccabees' siste og ganske fremragende album vil kunne puste lettet ut til tonene av «Ayla», som med sin tette rytmeseksjon og skarpe gitarhooks spiller perfekt opp mot vokalist Orlando Weeks' skrøpelige vokal på det som er nødt til å bli en kommende single og indiehit. «Pelican» skyter også blink, og «Unknown», hvor både musikk og Weeks' lyse stemme nesten gir en klang av A-ha, og er en god og solid låt. Tilsammen mangler albumet dessverre litt tyngde. Weeks' sarte stemme og musikkens luftighet gjør at det blir veldig riktig å overgi seg hundre prosent til «Given To The Wild», ikke engang etter mange gjennomlyttinger, til tross for at det er mange fine toner og takter, skrev Pettersen og ga plata fire stjerner.

ANNONCE