GAFFA-redaksjonen har sagt sitt.
Det meste får plass når GAFFA-redaksjonen kårer sine albumfavoritter fra året som har gått. Variasjonen og bredden hos våre skribenter og fotografer er stor, og vi er ganske sikker på at det vil være mulig å finne noe for enhver smak på våre lister.
Hver dag denne uken teller vi ned årets 50 beste album og årets 50 beste låter.
Listene er satt sammen av Ellen Lund, Victoria Tronstad, Geir Magne Staurland, Eskil O. Vestre, Øyvind Lønberg, Magnus von Schantz, Knut Gigstad, Per Henrik Arnesen, Mats Vederhus, Katrine Østlyng, Hans Petter Hval, Petter Brønstad, Mari Anvik Berg og sjefredaktør Tord Litleskare.
Her kan du se plassene 50 - 40
39. Jaakko Eino Kalevi - Jaakko Eino Kalevi
Domino/Weird World
Den tidligere trikkesjåføren fra Helsinki har siden han ga ut sin debut-EP Dreamzone i 2013 vært opptatt med musikk både i hjemlandet og på turné rundt omkring i Europa.
Det som startet som noe for obskur pop- og kassettfantaster, har fått en større fanskare og et plateselskap i ryggen. Han fremstår riktig nok fortsatt som en idealist, og det er fortsatt utforskende disco-funk som den han lagde på soverommet i Helsinki som gjelder. Ariel Pink er en åpenbar referanse.
38. Ghost - Meliora
Universal Sweden
De svenske rockerne har for lengst bevist at det finnes musikalsk genialitet iblandet frekke skrekkfilmreferanser bak deres slående visuelle kraft. Så gjelder også årets album Meliora, som ble tildelt fem stjerner her i GAFFA.
Her pøses det på med koring og pompøsitet av en annen verden, og Ghost balanserer småfint mellom det geniale og det cheesy i uttrykket som etter hvert har blitt så kjent for mange.
37. Viet Cong - Viet Cong
Secretly Canadian/Playground
Viet Cong har i året som har gått overbevist med sin industrielle, støyete og særegne postpunk. Bandet har blitt hypet fra starten, mye takket være at det har sitt utspring i det kortlevde og svært fine, skranglete indiebandet Women (som absolutt bør sjekkes ut hvis man ikke kjenner til dem), og i januar i år slapp de endelig sitt debutalbum. Albumet gjorde ikke skamme på hypen, og to fantastiske Oslo-konserter – på Pokalen i februar og under Øyanatt i august – bekrefter at det er et band å se opp for.
I tillegg til mye positiv oppmerksomhet, har Viet Cong riktig nok også fått en del kritikk, på grunn av navnet sitt. For litt siden offentliggjorde de at de har bestemt seg for å skifte navn, men hva det blir, er ennå ikke bestemt. "We rushed into our last band name decision, we don't plan to rush into this one", har bandet skrevet i en uttalelse.
36. Broen - Yoga
Nabovarsel
Det var i februar at de nokså ukjente musikerne i Broen slapp sitt debutalbum Yoga, samtidig som de raste rundt på by:Larm med opptredener for å bevise ryktet; at de er Norges mest spennende liveband. Broen balanserer i et landskap med både R&B, jazz, hip-hop og afrikanske rytmer, og det er ikke urimelig å si at Yoga kom som et høyst interessant og nyskapende musikalsk verk i 2015.
Vår anmelder ga Yoga fem av seks stjerner og skrev blant annet dette: "Utfordrende, tenkende og vekkende. En brønn av finurligheter, i norsk skala – ja, genialiteter." Med høydepunkter som blant annet Iris, 14 og Golden Shower, er det ingen tvil om at vi gleder oss til å høre mer fra denne glitrende gjengen i 2016.
35. Joey Bada$$ - B4.DA.$$
Pro Era/Cinematic/Relentless
Ventetiden var lang men da dette albumet endelig så dagens lys i januar i år, skjønte vi hvorfor vi har måtte vente så lenge. B4.DA.$$ er nemlig et helstøpt og organisk album, hvor den amerikanske rapperen utfordrer seg selv soundmessig og er innom flere temaer som moren, dårlig selvtillit, det å være enebarn, å ha lyst til å rømme og den nye generasjonen.
Kombinasjonen Joey Bada$$ og Freddie Joachim er nok det beste med albumet. De gjorde Waves sammen på 1999, og den energien og sulten Joey viste der er sterkt til stede på låter som Piece Of Mind og On & On.
Nesten så bra at vi kan tilgi at han ikke er så flink til å møte opp når han er booket til konserter i Oslo...
34. Sleater-Kinney - No Cities To Love
Sub Pop/Playground
Etter en pause på ni år var 2015 året hvor det igjen var mulig å nyte ny musikk fra et av de tøffeste bandene rundt milleniumsskiftet, nemlig Sleater-Kinney. No Cities To Love viste i løpet av sine knappe 32 minutter hvordan en ellers så utbrukt sjanger kunne fremstå frisk og freidig.
Selvsikkerheten er velbegrunnet i ferdigheter og rockeforståelse. Få gjør låter like stramt. Færre har hooks så uimotståelig fengende, mente vår anmelder som endte opp med å tildele Carrie Brownstein & Co hele fem stjerner for comeback-albumet.
33. Grimes - Art Angels
4AD/Playground
Grimes, eller Claire Boucher som hun egentlig heter, var klar med oppfølgeren til det kritikerroste debutalbumet Visions fra 2012 i forrige måned. Det er et album det mildt sagt har vært knyttet en del forventninger til – kanadieren er en artist i stadig utvikling. Heldigvis bekrefter Art Angels dette, samtidig som det ikke bryter helt med det foregående. Det nokså elektro-visjonære 2012-albumet følges opp av det samme lydbildet, men med mer variasjon. Mens Grimes i 2012 ble preget av én distink synthlyd, er 2015-Grimes mange ulike lyder, i en ellers forholdsvis lik drakt.
"Pop er ikke bare en heftelse ved enkelte vendinger, men strekker seg ut i over halvpartene av låtene. Gitarrock anno 1997 og deromkring kryper inn i andre spor. Den mest dekkende betegnelsen er nok likevel elektronisk dansemusikk i en betydning som omfatter så vel moderne dancehall-influert EDM, som 80-tallets elektro-romanser", skrev blant annet vår anmelder. Les hele anmeldelsen her.
32. Wilco - Star Wars
d8pm Records
Da Wilco ga ut Star Wars i juli i år, var det uten forvarsel. "What's more fun than a surprise?" skrev Jeff Tweedy i forbindelse med albumslippet. Det er over tjue år siden Wilco ble et band, og på sine åtte album – nå ni – har de beveget seg mellom en rekke ulke stiler. Star Wars er den mest utpregede "rockeplata" bandet hittil har gitt ut.
Albumet preges av en lett, overskuddspreget stemning. Den kan virke noe enkel ved første lytt, men viser seg å være full av små støydetaljer og leken spilling som gjør at den definitivt vokser ved flere gjennomlyttinger. Et pluss for støyrockfantaster og Nels Cline-fans er at hans spilling kommer til sin rett, noe som har vært et savn på de andre utgivelsene han har vært med på – bortsett fra den fantastiske live-platen Kicking Television.
Vår anmelder ga albumet 5 av 6 stjerner og konkluderte med at "Det er få ting som er så gøy som denne typen overraskelse."
31. Refused - Freedom
Epitaph/Playground
"Nothing has changed" gjentok vokalist Dennis Lyxzen på singelforløperen Electra, fortsatt en av årets mest hardtslående låter, og han hadde rett. Refused greide med Freedom å følge opp en av de mest klassiske punk/hardcore-albumene i norden The Shape Of Punk To Come, som om ingenting skulle ha forandret seg på de 17 årene som var gått siden den utgivelsen.
Vår anmelder ga svenskene fem stjerner for albumet, og fremhevet at det var en samling låter som var ment å høres i den rekkefølgen de var i på albumet. En friskt pust i en tid med fokus på singler og Spotify-spillelister, med andre ord.
Senere på sommeren skapte bandet også en solid fest for festivalpublikummet på Slottsfjell.
30. Spidergawd - Spidergawd II
Crispin Clover Records/Musikkoperatørene
En elegant balanse av psykedelisk rock og 70-talls bluesrock, som nærmest tvinger føttene til å trampe takten. Supergruppen Spidergawd, bestående av medlemmer fra Motorpsycho og Moving Oos, overgikk fjorårets solide debutalbum med årets oppfølger Spidergawd II.
Så kan vi bare håpe at vår anmelder en gang i fremtiden får oppfylt drømmen sin om å se The Soundtrack Of Our Lives-frontmann Ebbot Lundberg som vokalist i supergruppen. Da hadde de blitt en superdupergruppe!
Følg med på GAFFA.no hver dag denne uken for vår oppsummering av årets beste album og låter!
