GAFFA.no - alt om musikk.
I kveld står Arcade Fire på scenen i Tøyenparken i Oslo – etter å ha vært på Øyas bookinggruppes ønskeliste i fjorten år.
I 2004 slapp Arcade Fire sitt debutalbum, Funeral. Siden da har det kanadiske bandet vært på bookinggruppen til Øyafestivalen sin ønskeliste.
Men det har aldri passet inn i bandets sommerplaner. Før nå. I 2018 får vi et Arcade Fire som har fem studioalbum og stadig vokser seg større.
LES OGSÅ: GAFFAs Øya-anbefalinger.
I den forbindelse har vi gått gjennom bandets diskografi. Hva er Arcade Fires beste utgivelse? Hva er den dårligste?
Her har du GAFFA-redaksjonens konklusjon:
05. Everything Now (2017)
Den siste utgivelsen i rekken havner også nederst på GAFFAs rangering av Arcade Fire sine studioutspill. Ikke fordi Everything Now er en dårlig plate, albumet ble tross alt anmeldt til fem stjerner her i GAFFA da den ble utgitt, men sammenlignet med resten av bandets katalog kommer den likevel til kort. Til tross for dette er det uansett verdt å trekke frem låter som ABBA-pastisjen Everything Now, synthmonsteret Creature Comfort, Signs Of Life og avsluttende We Don't Deserve Love. Alle knallsterke bidrag til bandets katalog og noen av fjorårets aller beste indierocklåter.
Når bandet inntar Øyafestivalens største scene i kveld, blir det sannsynligvis mye fokus på Everything Now. (TL)
04. Neon Bible (2007)
Det er ikke sjelden at Arcade Fire avslutter sine konserter med tittelkuttet fra dette albumet. Det er en god idé, for med den, og resten av Neon Bible for øvrig, skaper et Arcade Fire et spesielt rom. De lar hele verden bli dratt inn i platens todelte verdenssyn, hvor det er et oss-mot-dem, et hippie-mot-de-andre, et verdenssyn hvor det er de autentiske som står mot resten av verden. Det er som om de leker med å sette idéer mot hverandre med Neon Bible – en plate med gigantiske spørsmål innabords.
Biltemaet sitter også godt plantet, som drivet i Keep The Car Running og låten om stedet der No Cars Go. Platen avsluttes med den mediterende My Body Is A Cage som både viser bandets hang til kirkeorgelet på denne utgivelsen (ah, Intervention!), men også hvilken spirituelle kraft bandet kan spre om seg om de vil. (GMS)
03. The Suburbs (2010)
«In the Suburbs I learned to drive», synger Win Butler. I 2010 var Arcade Fire allerede et etablert liker-seg-i-bilen-band (In The Backseat, Keep The Car Running), og på dette albumet fungerer bilkjøringen, sammen med forstaden, som et gjennomgående tema. Det kanadiske indiebandet hadde på de to første albumene tatt for seg store og tunge temaer som død, religion og naturkatastrofer. Det var derfor både overraskende og spennende at de denne gangen gikk for noe mer hverdagslig.
The Suburbs fremsto likevel som en voksnere utgave av bandet, og deres tredje album var også et konseptalbum i større grad enn de to første var. Det var et sammenhengende stykke musikk, som startet med låten The Suburbs og ble avsluttet med låten The Suburbs (continued), illustrerende nok. (EL)
02. Reflektor (2013)
Reflektor var et grensesprengende album for Arcade Fire. Det var introduksjonen til et indieband som hadde trådd langt over grensen til disco-land, en grense som for mange rockere og indie-folk har et ganske høyt gjerde. Arcade Fire klatret rett over og eide kjapp området som de knapt hadde befaret på forhånd.
Ikke bare musikalsk brøt det opp nye områder. Også tekstlig. Det er klart at Arcade Fire aldri har vært særlig beskjedne i sin sivilisasjonskritikk eller valg av tematikk. Men med Reflektor tok de sin fusjonering av «høykultur» og popkultur til et nytt nivå. Her laget de et album bygd rundt Orfeus-myten, en dominerende kjærligetsmyte i både gresk og romersk mytologi, som i korte drag handler om å ikke snu seg tilbake. Arcade Fire har aldri snudd seg tilbake siden. (GMS)
01. Funeral (2004)
Et debutalbum som Funeral hører til sjeldenhetene. En av de første til å høre det gigantiske potensialet i det canadiske bandet var David Bowie, og han hadde rett. Dette var fødselen til et av de mest unike indiebandene i nyere tid, og fødselen har for mange blitt stående igjen som et høydepunkt i bandets liv. Grunnene er så mange at de er vanskelige å peke på.
Albumet har blitt en moderne klassiker. Slik var det allerede da det utkom. En anmelder var tidlig ute og skrev at albumet har noe de fleste indieband mangler – et element av ekte fare. Denne faren er innbakt i albumets fundament, det ligger i den råskapen, den lidenskapen, ungdommeligheten og gløden som rock-orkestret pakket ned i Funeral.
Det ble også sagt om debuten at det sier alt man kan si om døden på bare ti låter. Ja, for til tross for at albumet har medrivende og store låter som Rebellion (Lies) og allsangshymner som Wake Up, er det album som når alt kommer til alt handler om sorg. (GMS)
LES OGSÅ: Øya melder utsolgt.
Uenig med rangeringen? Gi oss gjerne beskjed om hvordan du ville rangert Arcade Fire sine studioalbum i kommentarfeltet under artikkelen eller på GAFFAs Facebook-side.
Arcade Fire spiller på Øyafestivalens største scene Amfiet i kveld klokken 18:40.
