Konsertanmeldelse

En serie vante selvfølgeligheter

Iron Maiden

Tons of Rock

De britiske tungvekterne er aldri dårlige, men de har vært mye bedre.

Iron Maiden er et band langt oppe på listen over verdens største. De trenger ingen introduksjon. De har hærskarer av lojale blodfans over hele kloden, og det er duket for storfest hver gang de opptrer. Problemet med konserten på Tons of Rock 2022 er at den blir nettopp det. En opptreden.

Folk har lengtet i årevis på at Iron Maiden skal fortsette sin «Legacy of the Beast World Tour», som naturligvis ble satt på vent under pandemien. Dette fordrer et spørsmål om hvilken arv det er de forsøker å forvalte her. De åpner med tre spor fra sisteskiva Senjutsu, en plate som er elsket av bare de mest velvillige kritikerne. Å bruke 30 minutter på tre låter som folk knapt nok kjenner, når de allerede har venta i årevis er nok intet sjakktrekk…

Foto: Willy Larsen
Foto: Willy Larsen

Mangler ikke på entusiasme, eller?

Ok, så vil de få litt valuta for materialet de har jobbet hardt for. Jeg kan tilgi dem det. Det kan tydeligvis publikumet også.

Stemningen tar seg videre raskt opp etter hvert som mer kjente hits rulles ut. Det mangler altså ikke på entusiasme fra fansen, men jeg skulle gjerne sett litt mer entusiasme oppe på scenegulvet. Frontmann Bruce Dickinson gjør sitt aller beste for å holde liv i forestillingen, men resten av bandet står stort sett så stille at man kan lure på om de har slått rot.

Det er et tappert forsøk han gjør, Dickinson. Det er ingen tvil om at han er bransjens mest hardtarbeidende tenor, selv nå 30-40 år siden start. Dog er det mulig å skimte et hint av alderdom, og han er ikke like spretten som han en gang var, der han fyker rundt i kappe og vifter med sverd. Dette er ingen dødssynd. Utfordringen er at teateret blir viet veldig mye tid og anstrengelse for minimalt med utbetaling.

Foto: Willy Larsen
Foto: Willy Larsen

Kostymer, sceneskift og dukketeater

Så hvorfor er jeg så oppgitt over dette? Hvorfor ikke fokusere på musikken og holde kjeft? Vel, fordi de evinnelige sceneskiftene, kostymebyttene og de utstrakte basketakene med ulike varianter av maskoten «Eddie the head» går på bekostning av musikken.

Ikke med det sagt at Iron Maiden spiller noe dårligere av den grunn. Men hovedfokuset blir alltid rettet mot en serie med billige triks som de fleste av oss har sett før. At Dickinson, iført den tradisjonelle rødjakken, bytter ut unionsflagget med et norsk gjør ikke fremførelsen av «The Trooper» det spor mer interessant. Igjen: Fremførelsen er skikkelig solid på det musikalske nivå, men det hadde ikke trengt å ta to timer å komme seg hit.

Det er også helt unødvendig å kjøre to runder med «nå går vi av scenen og later som vi er ferdig før vi kommer tilbake med ekstranummer». Et band som har utgitt 17 skiver siden 1981 kunne gjerne viet mer oppmerksomhet til nettopp disse skivene når de først setter ut for å forvalte sin arv! I stedet føles det ut som de prøver å hale ut tiden så de etterpå kan si de spilte et helt set.

Men det er kanskje ikke annet å forvente fra en turné oppkalt etter et mobilspill?

ANNONCE