Konsertanmeldelse

Akkurat slik en konsert skal være

Opeth

Tons of Rock

Opeth stiller krav til både seg selv og lytteren. Fortjenesten er enorm.

En ornamentert og overdådig O snirkler seg frem på LED-skjermen på scenen. Opeth, et av progmetallens fremste band gjennom 20 år, trer inn. Alle er kledd i sort. Vokalist og gitarist Mikael Åkerfeldt bærer halskjede i sølv. Slik spiller Opeth: mørkt og tungt; sakralt og gyllent med sølvkantede ornamenter.

Mot strømmen

Gjennom en lang karriere har Opeth spilt på de fleste metall- og rockefestivaler rundt i verden, og de tilnærmer seg formatet ulikt de fleste andre. Dette er ikke et band med publikumsfrierier og festligheter. Det er musikken som er i hovedfokus, fremført med en enorm tilstedeværelse og presisjon, og briljante individuelle og kollektive ferdigheter.

Settet åpner med «Hjärtet vet vad handen gör». En jagende rytmisk eksplosjon av en marsj går i fem minutter, før den brått slår over til en rolig avrunding med akustiske gitarer og elegant, lyrisk sang over. Denne overgangen, fra jagende og intens hardrock, til det høystemt sakrale, er det ingen som fikser som Opeth. Unikt er det særlig på Tons of Rock, en festival som domineres av band som setter intensiteten på 8 fra start og ender et sted mellom 10 og 11. 

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Ikke et bomskudd uten sjarm

Det er modig og enormt drevent å ha et slikt dynamisk spenn i en konsert på en rockefestival. Særlig når scenen de spiller på ligger slik at lyden fra Paradise Lost, som spiller samtidig, treffer rett inn og konkurrerer i de roligere partiene. Opeth stiller skyhøye krav, både til seg selv og publikum. Men gode gud som kravene innfris. Og vel så det.

Intensiteten stiger gradvis gjennom hele konserten. De rolige kassegitarpartiene blir gradvis mindre tilstedeværende, og Åkerfeldts uttrykksfulle brumming tar over. Det er sjeldent å mestre overgangen fra growling til ren sang så sømløst som ham. Riktignok har han noen bomskudd på de mest krevende partiene under lørdagens konsert. Sjarmerende avfeier han dem med å si at han har «lite linieakvavit fastnat i halsen». Åkerfeldt er i det hele tatt en usedvanlig sjarmerende og karismatisk frontfigur.

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Ufrivillig briljans 

Den siste halvdelen av konserten får Opeth ufrivillig vist sin musikalitet. Strømmen til Joakim Svalberg på keys forsvinner, og bandet må klare seg uten ham på «Sorceress» og «Deliverance». Allikevel er lydbildet stort og intenst, og de fire resterende musikerne klarer uanstrengt å kompensere.

Spontaniteten, profesjonaliteten og musiseringen Opeth viser på Tons of Rock er en deilig påminnelse om hvordan konserter kan være når artister faktisk stiller krav til sitt publikum. Fremføringen er nedstrippet og varsom, men med en intensitet som allikevel får alle interesserte til å følge musikken gjennom alle fasetter og variasjoner. 

Det som først og fremst skiller Opeth fra alt annet, det er en enorm ro. Det er ingenting som er påtvunget eller iscenesatt. Det hele fremføres med en ro og selvfølgelighet som man som publikummer bare ønsker man kan ta med seg inn i sitt eget liv.

ANNONCE