Jesus og de hedonistiske formidlerne

Brødrene Jim og William Reid er tilbake i form som The Jesus and Mary Chain. Etter deres etterlengtede retur i 2017 med Damage and Joy, tok de enda en lang pause. Nå er de tilbake igjen, med en ny vri på en gammel oppskrift. Deres sistnevnte album tok tak i samtidens alternative pop sjanger og kombinerte den med like mye powerpop som shoegaze. Reid-brødrene har nå beveget seg dypere inn i det industrielle, hvor et støybelagt lydbilde kombineres med enkle og nihilistiske tekster.

Det analoge møter det digitale i et nytt hamskifte for The Jesus and Mary Chain. Veggen av lyd har fått et livgivende malingstrøk, og fjerner noe av den kalde og steinharde sensasjonen som har gjennomsyret tidligere utgivelser. Levende skyggespill av bekmørk post-modernisme, dansende langs tannhjulene til det tikkende klokkeverket av et mekanisk lydlandskap, billedliggjør inntrykk man kan sammenligne med motiver fra et M.C. Escher -verk. 

Musikken treffer deg fra alle andre sider, og det fremstår som at selve mixen har utviklet seg til å bli et nytt nyttig verktøy i repertoaret til bandet. Det er nye dimensjoner ved innspillingen, og en kan man merke at brødrene har vokst musikalsk. Ikke at det betyr at veggen av lyd er borte . “Venal joy” er toneangivende for hva vi har å vente fra resten
av albumet. Et elektronisk synth-skrik som minner om en animatronisk T-rex sitt parrings-brøl, druknet i phazere, distortere og reverb, setter et kraftig anslag. Sammenføyet med en saftig og rask rytme som treffer deg bak i tinningen, med tekster som hinter til hedonisme og sadomasochisme. Det dyriske møter det elektroniske.

Det ligger en undertone av mystisisme på de beste låtene. Med “Pure Poor” og “Hey Lou Reid” drar bandet frem det esoteriske og dronete. Med hint til new-wavens eksperimentelle og mer eklektiske lyd, ligger det en uventet lekenhet i låtene.
Suicide, så vel som Nine Inch Nails og LCD soundsystem er på de mer høy-tempo låtene som“Discotheque” og “American Born”, klare inspirasjonskilder. Spesielt “Jamcod” er et eksemplarisk eksempel på en sammenslåing av det beste de har å by på.
Svevende og full av støy, med øredøvende riff. Teksten slipper deg i gulvet før den bærer deg til øverste etasje. Sa noen call of the void?

“The monkey's organ grinder, isn't grinding anymore
And I can't shake the feeling that I've seen this dream before
Fucking up and then falling down but it punts me to the door
And I can't see the ceiling 'cause I'm faced down on the floor”

Igjen ligger denne kontrasten mellom det harde digitale, i form av trommemaskiner og elektroniske synths, og det grumsete analoge fra den tungt karakteristiske fuzz-gitaren og den uttrykksfulle vokalen.

På “The Eagles and The Beatles” og “Girl 71” skjer det et krast brudd med tonen for albumet. De tar tonen og melodien opp fra gjørma, spesielt førstnevnte og tilsetter en pålagt rytmeseksjon i form av håndklapping. Sangene prøver tilsynelatende å ile opp til en form for live/allsang følelse. “The Eagles and The Beatles” kaster rundt navn på band og artister som Reid brødrene vokste opptil.

“I been rolling with the stones, Mick and Keith and Brian Jones”.

Okei, så kult da. Det er ikke ukjent farvann for brødrene å dyppe tærne i bølgene fra fortidens helter. På singelen “Never Understand”, fra deres debutalbum, sampler de både Beach Boys og Velvet Underground (!). Men dette var godt grunnet i deres “wall of sound” metodikk, lånt fra Phil Spector og co, men da med en helt ny og egenartet estetikk. Kanskje er disse sporene ment som kødd eller satire som går undertegnede hus forbi. Det er ikkenok til å dra betraktelig ned, men står heller som spor som kanskje får uventet mening med gjentatte lyttinger.

Alt i alt er Jesus and the Mary Chain tilbake med et estetisk, sammensveiset og utforskende album av høy kvalitet.